Et tapt sentrum

Det var den uken da taperne meldte seg med full tyngde i norsk politikk. Deres ønske om revansje, kan bli et gedigent tap for hele sentrumsideen.

Jan Bøhler tapte kampen om fortsatt plass på Ap-listen i Oslo. Den røde delen av KrF tapte kampen om retningsvalget. Sist uke slo taperne hardt tilbake.

Det kan få store konsekvenser for norsk politikk.

Les også: «De fattige blir fattigere, de rike blir bare rikere. Hva er det vi holder på med i Norge?»

På et par dager mistet Arbeiderpartiet to folkekjære politikere til andre partier. Jan Bøhlers overgang til Senterpartiet kom som et sjokk, og noe tilsvarende kan sies om Geir Lippestads initiativ til å danne partiet Sentrum.

Jonas Gahr Støre har likevel grunn til å koste på seg et lite smil. Begge overgangene kan gi Ap færre stemmer ved valget, men sjansene øker sterkt for at Jonas Gahr Støre kan bli statsminister.

Ap i Oslo stilte seg slik at Bøhler mistet plassen på Ap-listen i Oslo. Det nestbeste for Jonas Gahr Støre er at han blir stemmesanker for Senterpartiet i Groruddalen.

Det rødgrønne prosjektet kan bli styrket.

At Venstre og KrF får nok en konkurrent er også en god nyhet for Jonas Gahr Støre, og en svært dårlig melding for Erna Solberg. Hun innser at allerede svekkede partnere kan få det enda verre. Et nytt sentrumsparti kan pulverisere sentrum som politisk kraft.

Neste år kan vi få en situasjon der Høyre gjør et av sine beste valg og Arbeiderpartiet et av sine dårligste. Likevel kan det ligge an til å bli skifte av statsminister. Kanskje er det dette valgforskeren slår fast etter valget 2021: Det ble så mange sentrumspartier at de spente beina for hverandre.

Les også: «Ap bør stille spørsmålet om hvorfor de ikke klarer å holde på dyktige folk»

Det ble ikke plass for noen av dem. Dermed ble retningen i norsk politikk endret.

Sjakktrekket fra Lippestad og frustrerte folk fra KrF, kan få stor innvirkning på norsk politikk de neste årene. Hva som er motivet for initiativet kan være noe vanskeligere å finne ut av. Det er en blanding av større politisk strategi og dyp bitterhet over det som skjedde i KrF i 2018.

Kanskje er det en langsiktig tanke om å bygge et bærekraftig sentrumsparti frikoplet gammel bagasje. Kanskje er det et ønske om å sette opp noen sperrer for at Solberg fortsatt kan spille på Venstre og KrF. For mange er det også helt avgjørende å redusere Fremskrittspartiets makt i norsk politikk.

Hos mange tidligere aktive KrF-politikere kan det også være så enkelt at de sliter med en fortvilet følelse av hjemløshet etter det bitre 2018-nederlaget. De har ingen andre partier å gå til – noe nytt måtte skapes.

Initiativtakerne til Sentrum er optimistiske på at de skal kunne skaffe de nødvendige fem tusen underskriftene for å kunne stille lister til stortingsvalget. Det vil de trolig ikke få problemer med. Om de makter å tiltrekke seg 120.000 velgere er langt mer usikkert, og de kan i tilegg risikere sterke anklager om at de har ødelagt for både Venstre og KrF.

Det er ikke bare enkelt når en av initiativtakerne bærer Bondevik-navnet.

Les også: «Deres ønske om revansje, kan bli et gedigent tap for hele sentrumsideen»

Lippestad og hans medsammensvorne har sikkert gjort seg analyser om hvor de skal hente velgere fra. De mest lavthengende fruktene er den røde delen av KrF. Hvor mange disse egentlig er, er det ingen gitt å vite. Det viktigste spørsmålet er likevel hvor mange av de gjenværende i KrF som lar seg friste. Spiser det nye sentrumspartiet av denne gruppen, er det uhyre krevende for Kjell Ingolf Ropstad. Partiet var bare 7000 stemmer fra å havne under sperregrensen i 2017.

Stort sett bedre er det ikke i Venstre. Landsmøtet valgte ikke bare ny leder, men mange vedtakene førte partiet i mer liberal retning i typiske verdisaker. For Venstre-velgere som misliker en slik utvikling, kan et nytt sentrumsparti være attraktivt.

Det er stor sannsynlighet for at KrF og Venstre svekkes, men at Sentrum ikke blir store nok til å komme inn på Stortinget. Dermed kan tapernes forsøk på revansje kan bli et gedigent tap for hele sentrumsideen.