Et poetisk maskingevær

I går ble den danske poeten Yahya Hassan begravet på den muslimske gravplassen vest i Aarhus. Han ble kanskje født i dølgsmål, men ble på ingen måte «begravet i dølgsmål», som han selv skriver i diktet «Dølgsmål» fra sin nye samling som er ute i norsk oversettelse i samme stund som han legges i jorda.

I tida som kommer vil alt rundt Yahya Hassans altfor korte og brutale liv komme for en dag, alle de forholdene som gjorde det like naturlig å anmelde han til påtalemakten som å anmelde diktene hans.

Les mer: Den danske forfatteren Yahya Hassan (24) er død

Ingenting, verken oppveksten i et voldelig miljø eller hans selvutleverende innrømmelser, vil kunne frikjenne han. Men kanskje vil det som nødvendigvis må komme for en dag forklare de understrømmene som ikke minst gjennomsyret diktningen.

Å avskrive poeten Yahya Hassan på bakgrunn av gjerningene hans vil frarøve oss et innblikk i en tragedie og dens konsekvenser som på ingen måte Yahya Hassan er eneste eksponent for.

Ingen andre har imidlertid evnet å skrive om utenforskap med så stor kraft og nådeløst klarsyn.

En gang imellom viser poesien seg i stand til å knuse den fjerde veggen og endre dagsorden for ettertiden: Shelleys Peterloo-dikt «The Masque of Anarchy», W. H. Audens «September 1, 1939», Allen Ginsbergs førstelinjer i 1955-manifestet «Hyl», og i nyere norsk sammenheng, Bertrand Besigyes prisbelønte bestselgersamling «Og du dør så langsomt at du tror du lever».

Yahya Hassan følger denne tradisjonen, bokstavelig talt fra første til siste linje i forfatterskapet. Han ble begravet i bydelen han selv bygde et bilde av i diktene, og som dannet navet hans eksplosivt korte lunte av et liv hvor historien forteller at han som 3-åring tente på hjemmet angivelig for ta livet faren, og hvor han som 13-åring ble sendt på institusjon på grunn av store tilpasningsvansker.

Fem år senere hadde pusheren fra Aarhus V blitt poeten i parnassets midte. 18-åringen hadde gått på forfatterskole og lest Karl Ove Knausgård, som hadde vist ham at det å ha en far som slår ikke er noe å skamme seg over.

Yahya Hassan ville ikke lenger la andre bestemme hans historie.

Han ville bli hørt, og lot capslocken på tastaturet være på da han skrev diktsamlingen som gjorde han til en rabiat stjerne over natta, ikke bare i hjemlandet Danmark, men over hele Norden. I hjemlandet solgte debuten 120.000, et historisk opplag for en poet uansett opphav.

Det er ikke mindre sensasjonelt at en dikter blir trykket i et opplag på 10.200 i Norge, men det gjorde Hassan – med en stemme som knuste komfortsonen i et raseri og en utleverende selvtukt som var og fortsatt er uhørt. Faren fikk første rapp i åpningsdiktet «Barndom»:

«FEM BARN PÅ REKKE OG EN FAR MED EN KØLLE

MASSEGRINING OG EN PØL AV PISS

VI REKKER UT EN HÅND ETTER TUR

FOR FORUTSIGBARHETENS SKYLD»

Les også: Jeg ser ikke på meg selv som et offer

At «Dikt 2» kommer på norsk samtidig med nyheten om at han er død, er en tilfeldighet. Men Yahya Hassan ville uansett ikke blitt en gammel mann. Livet han levde, vreden i hans stolte selvutslettelse som beskrives i diktene i de to samlingene han rakk å gi ut, konfrontasjonene med det mest lyssky miljøet som «ikke er voldsparat, men voldsdesperat», hvor «skadefryd er en dyd», var varsellamper gode nok.

Videre raidene sammen med fetteren, pushervirksomheten, stoffmisbruket, voldsutøvelsen, psykosene og overgrepene mot kvinner – alt dette som gjør at omgivelsene rundt han nå puster litt lettere.

Det blinket også hissig rødt foran det farlige litterære oppgjøret med foreldregenerasjonen i innvandrermiljøene han kom fra, dødstruslene, livvaktene og skyteepisodene.

Mens han i sin første diktsamling, blant annet i «Langdikt», fortalte sin historie med blikket sårt og sant rettet mot alle personlige brister, er innholdet i «Dikt 2», som overraskende kom ut i hjemlandet høsten 2019 mens han var tvangsinnlagt på en psykiatrisk institusjon, et intenst og vondt skrik.

Uten anger og med psykosen og nervene utenpå skorta deler han sine egne oppfatninger av hvordan det er å sone en over halvannet år lang fengselsdom, å bli dømt til psykiatrisk behandling på ubestemt tid og det å gjennomhulle en annen kropp.

Han viker heller ikke unna hvordan ekskjæresten ble utstyrt med voldsalarm på grunn av hans forfølgelse, og hvordan han truet andre kvinner. Han godtok tiltalene og dommene, legene konkluderte med at han trolig var psykotisk og sinnssyk i gjerningsøyeblikket i enkelte av sakene.

I diktene raser han mot samfunnet, men det er sitt eget liv, hans psykotiske svartsider og egen livsstil han refser hardest.

At han skulle dø i en alder av bare 24 år, kunne imidlertid ikke engang forlagene hans forutse.

Dødsårsaken er ennå ikke kjent, bortsett fra at det trolig ikke er noe kriminelt som ligger til grunn. Hvordan er heller ikke hovedpoenget, men hvorfor er spørsmålet som kommer til å bli hengende igjen både ved dikters liv og poesien som sprang ut av det.

Danske Gyldendals forlagssjef Simon Pasternak mener Hassan formidlet samtiden slik ingen andre har gjort det tidligere. «Vi så et bilde av et innvandrermiljø fullt av hykleri og kriminalitet. Men også av den velmenende velferdsstaten vi selv har skapt, og som ikke er i stand til å håndtere denne typen personer», sier han til Ritzau.

Alle ytre omstendigheter og alt som skapte skandaleoverskriftene til tross, man vil uansett spørre om opphavet til det som gjorde poesien hans til mer enn rekker av ord, til et vitnesbyrd fra et utenforskap.

Les også: Skandaleforfatteren Yahya Hassan med uventet comeback - skriver om sitt ville liv

Hadde det rot allerede i undertrykkelsen som fikk den palestinske familien til å flykte, i fordommene, rasismen, blikkene eller stigmatiseringen ved å vokse opp et sted hvor han ikke får snakke arabisk i skolen eller dansk rundt middagsbordet?

Var det volden i hjemmet og i det han selv beskrev som «gettoene»? Eller rett og slett det å være «en statsløs palestiner med dansk pass»?

Yahya Hassan døde etter bare to diktsamlinger, til gjengjeld vil de bli lest i mange år, også med nye øyne og i lys av et samfunn og en virkelighet som stadig svikter de svakeste, de som faller utenfor og som vokser opp i to kulturer uten å finne tilhørighet i noe av dem. Yahya Hassan ga dem alle en stemme. De siste linjene i «Dikt 2» derimot, er hans ettermæle alene:

«JEG ER ET LITTERÆRT HANGARSKIP

ET POETISK MASKINGEVÆR

BØTER OG FENGSEL PRELLER AV PÅ MEG

IKKE FORDI JEG ER UEGNET TIL STRAFF

MEN FORDI JEG ER FOR VELEGNET».

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen