Jeg tenkte på dette ordtaket en gang jeg var på bedriftsbesøk i en bedrift som lever av å utstede kredittkort. Eller forbrukslån, da. Det er jo pengene folk vil ha, ikke kortet.
I den offisielle kommunikasjonen fra denne og andre forbrukslånsbanker er kundene velrespekterte mennesker som har et kortsiktig, legitimt behov for penger de ikke kan skaffe andre steder. Høflig omtale. Men på et av skrivebordene i lokalet vi gikk gjennom lå det et internt notat. Det handlet om bedriftens kunder og var svært interessant lesning. I bankenes interne sjargong er vi kundene «deadbeats» og «revolvere». Jeg kan røpe at ordene bankene bruker om oss når vi ikke hører dem, ikke er like høflige.
Revolverne først: Selve ordet er et fiffig hint om hva du som kunde er med på. «Revolvere» er latin og betyr «rykk tilbake til start». Som alle som har spilt monopol vet betyr det at du går glipp av inntekter og at banken blir rikere. En revolver er en kunde som drar med seg gjeld fra en måned til den neste og dermed betaler skyhøye renter måned etter måned. De finansierer forrige måneds lån, med denne månedens lån. De er som en fanget gås som legger gullegg etter gullegg. Egg som umiddelbart plukkes opp av banken til glede for dens aksjonærer.
En «deadbeat» derimot er det bankene kaller de av kundene sine som bruker kredittkortene nøyaktig slik bankene anbefaler i sin reklame. Kundene betaler ned hele saldoen på forfall hver måned, og betaler derfor aldri renter eller gebyrer til banken.
Strategiarbeid i kredittbankene dreier seg mye om å sørge for at revolverne holder hodet akkurat over vann. De må ikke drukne, men heller ikke karre seg opp på land. Begge deler medfører tapte inntekter for banken. I tillegg jobber bankene hardt for å få deadbeats til å bli revolvere. Dette gjøres ved å lokke dem til å bruke mer penger enn de har, ved å sende ut «gode tilbud» presentert av «partnere» og lignende.
Partnere er en egen spalte verd, de er nemlig en av mulighetene banken har til å tjene penger på deadbeats. Det er ikke for å være snille bankene tilbyr deg 25% rabatt hos en sportskjede, for å si det sånn. Både de og kjeden vet at slike tilbud får deg til å kjøpe ting du ikke trenger for penger du ikke har. Butikken øker omsetningen, banken får flere revolvere. «Det gjelder ikke meg», tenker du. Det betyr ikke noe for bankene, det gjelder mange nok til at det lønner seg.
Finanstilsynets nylige gjennomgang har vist at kredittbankene er villige til å gjøre nesten hva som helst for å få deg til å låne penger du knapt har råd til å betale tilbake.
Løsningen er like enkel som den er kjedelig. Utsett innkjøpene, betal 2.000 kroner inn på en sparekonto hver måned. Når du har 30.000 kroner kaller du kontoen din for «Kredittkortet mitt». Hvis du trenger et lån, låner du av deg selv. Betal så tilbake til deg selv til kontoen er full. Du får nøyaktig samme frihet, men du slipper å betale ågerrenter til kredittpusherne. Vinn/vinn for deg. Tap for bankene.