En spagat i olje

På Tøyen i Oslo har noen tagget på Equinors siste reklameplakat. I reklamen spør oljeselskapet som vi husker som Statoil: «Hvorfor letes det fremdeles etter mer olje?»

Med blodrød tusj har noen skrevet et svar i blokkbokstaver.

«FORDI GRÅDIGHET OG PROFITT GÅR FORAN FREMTIDENS GENERASJONER».

I går var det siste dag i Borgarting lagmannsrett. I to uker har Natur og ungdom sammen med Greenpeace, og med hjelp fra Besteforeldrenes klimaaksjon og Naturvernforbundet, anket nederlaget fra tingretten i 2017. Der de tapte sin kamp mot Goliat.

Med Grunnlovens paragraf 112 – «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares» – som argument, forsøkte miljøorganisasjonene å stoppe staten fra å lyse ut ti lisenser for leting etter ny olje.

Mens verden stirret på termostaten og innså at tida begynte å løpe fra den, åpnet Norge for første gang på 20 år opp et nytt område for oljeboring.

Etter den for ungdommen så provoserende 23. konsesjonsrunden har Norge fulgt opp med en 24. runde og en 25. runde. Da den siste omgangens 33 interesserte selskaper ble lansert nå i september, jublet olje- og energiminister Kjell Børge Freiberg og Siv Jensen om kapp foran fotografene. Interessen for å pumpe opp ny olje fra norsk sokkel var «svært høy».

Samtidig som ungdommen har tatt til gatene i klimaprotest, og altså gått til sak mot staten, har det norske felleseide, statlige oljeselskapet Equinor åpnet pengebingen og pumpet millioner inn i PR-kampanjer rettet spesielt mot ungdom.

Equinor er stolt sponsor av fremtiden, som de skriver. Det er en bevisst strategi. Som i all krig, er det avgjørende å vinne sivilbefolkningens «hearts and minds». «Morgendagens helter»-kampanjen har rullet på norske skjermer siden 2006.

Før i år rykket de ut med budskapet om at de var på lag med klimastreikende skoleungdom og at norsk olje er sunnere enn all annen olje. Selv norsk dritt er prektigere enn andres dritt. I et mye kritisert samarbeid med Aftenposten har Equinor nå kjøpt storavisas merkevare «Forklart».

Som en trojansk hest, skjult bak og inne i avisas troverdighet, skal Equinor i løpet av seks podkaster selge inn sitt budskap om at det per i dag ikke fins erstatning for olja.

Fullt så plumpt sier de det ikke, men dette er åpenbart budskapet. Servert med beroligende musikk. Mandag er de mellom 18 og 35 invitert til dialogmøte i Bergen «for deg som er interessert i klima og energi», som del av kampanjen. Uka etter står Oslo for tur.

Konferansier er NRK-profilen og komikeren Siri Kristiansen. Listepris for å hyre inn henne er 55.000 per oppdrag. Det er den norske klimaschizofreniens pris.

I podkastens første del pekes det på FNs bærekraftsmål nummer én om å utrydde fattigdom og «for det trengs det økonomisk vekst og det betyr at det kreves mer energi enn vi produserer i dag», sier stemmen over den rolige musikken. De fattige, altså. Derfor.

Men hva sier egentlig FN selv om Norges innsats for energien og klimaet? Tidligere i høst var nettopp FNs David Boyd, spesialrapportør for menneskerettigheter og miljø, på besøk i Norge.

Han er ikke imponert, og hevdet overfor Dagsavisen at det rett og slett ikke er mulig for Norge å fortsette med dagens oljepolitikk om vi skal få ned utslippene i den skalaen vi har forpliktet oss til. «Det går ikke lenger», sa han og kalte det «det norske paradokset».

Vi sto først i køen av i-land når Parisavtalen skulle signeres. Det er en rolle vi ofte tar, med vannkjemmet hår og press i buksene er vi klassens duks.

Vi leder an i den grønne bilrevolusjonen, smurt av fete momsfradrag. Strømmen vår kommer fra vannkraft og snart er ferjene elektrifiserte. Vi sorterer søpla i verdensklasse og rydder fjæra for plast. Vi er et grønt mønsterbruk på mange vis. Vi pumper penger inn i grønne fond, vi støtter bevarelse av regnskog.

Vi gjør alt det rette. Men duksen lager jugekors bak ryggen. Vi pumper samtidig opp olje som en annen røverstat. «Hadde det ikke vært for de enorme klimagassutslippene, ville jeg anbefalt alle nordmenn å reise til steder som Fiji eller Dominica for å se skadene», skriver FNs Boyd denne uka i The Guardian.

Norge er en klimaversting. Vi er en klimaversting. Ikke bare når vi ikke våre egne, hjemlige mål, men vi eksporterer CO2 som få andre og bidrar med rundt tigangeren av våre egne utslipp. Vi lykkes helt ekstraordinært dårlig med å kutte i utslippene. Mens Sverige sammenlignet med all klimapolitikks år 0–1990 – har kuttet 25,5 prosent av CO2-utslippene – og EU 23,2 – har Norge økt sine utslipp med 1,1 prosent.

Ikke minst fordi utslippene fra olje og gass har økt med nesten 75 prosent. Da hjelper det ikke å prøve å smiske med klimavettaskremt ungdom og få dem til å tro at olje er del av løsningen. Det er galt.

Og det burde vært etisk uholdbart, ja nærmest moralsk ulovlig, for et statlig selskap å bruke millioner på å forlede ungdom samtidig som man aktivt bidrar til at Norge ikke når sine klimamål. Slik vi har lovet i Kyoto- og Parisavtalen og – ikke minst – slik Stortinget har lovet seg selv og det norske folk gjennom to klimaforlik.

Siden 1990 har Norge hatt 11 miljø- og klimaministere. Nå ønsker Framtiden i våre hender en gransking av hvorfor ingen har klart å gjennomføre politikken de har gått til valg på.

De kan spare seg granskinga. Svaret er enkelt. Vi vet det alle sammen. Det står skrevet på en plakat på Tøyen.