Digg Kopp? Nei, takk

Gatene våre ensrettes nå på en måte som ville gjort DDR stolt. Det er ikke Digg.

I ly av pandemien har bybildet endret seg. Sjapper har forsvunnet, konsepter med korte, catchy navn har kommet til. Man blir ikke Blid av det.

Kommunismen var skummel. Ikke som ideologi, men som praktisk samfunnsprosjekt.

Kommentar: «Selv om vi overlever korona, risikerer vi å kjede vettet av oss etterpå»

Ideenes møte med virkeligheten besto ikke testen. Og det ble så tydelig utover 1980-tallet at kapitalismen vant den ideologiske tungvektskampen. MTV og Sky Channel begravde østblokken i leken popmusikk.

Den bejublede frie konkurransen slo knockout på motpolens monopoler og skapte en langt mer mangfoldig verden. Der østblokkommunismen var grå, deprimerende, bundet og ensrettende, ga kapitalismen oss mange valg og stor frihet, den var fargerik og håpefull, den ga muligheter for alle.

Kapitalismen vant, vår menneskelighet vant.

Kommunismen endte derfor også opp på historiens skraphaug, som mislykket. Den klarte ikke overgangen fra teoriens verden til den menneskelige. Men i gatene mine på Grünerløkka i Oslo, har den utrolig nok gjenoppstått i all sin grå, one size fits all-tenkning. Kapitalismen er i ferd med å bli den nye kommunismen.

Mangfold, det fins ikke et ord som er så fint å kaste om seg med i festtaler. Vi elsker det, de mange stemmene og pluralismen. Det er gjerne de små butikkene og kafeene vi setter så pris når vi kommer til nye byer ute i verden. Strøk med identitet og særpreg. Den brede paletten. Det er ikke det faktum at de hadde McDonalds, Polarn O. Pyret, Starbucks og H & M der ute også som vi forteller om.

Men mangfoldet er ikke naturgitt, hvis ikke vekstvilkårene tillater det.

Les også: Frykter konkursras: – Skulle heller ønske at de stengte oss ned i en måned eller tre

Grünerløkka var nettopp en slik mangefasettert bydel, med små butikker og kafeer. Lenge var det ingen kjedelige kjeder, men bare småskala næringsliv. Gjerne drevet av folk som bodde i strøket. McDonald’s dukka opp, Ark og Kaffebrenneriet også. I tiår beholdt området likevel en slags balanse.

Hjørnet til legenden Hallén står fortsatt intakt, som et monument over den halvsprøe butikkeieren. Selv tiår etter sin død nekter han å gi seg og slippe til nye krefter. Men i løpet av det siste året har det rykket inn en helt ny type forretning i bydelen: Seriegründerne som gjør kalde analyser av hva folk bruker penger på og rykker inn. Og presser ut.

Kapitalen leiter nå panisk etter nye steder å gjøre av seg når renta er null og aksjemarkedet usikkert.

Oppstart, heter det. Fødselshjelp til nye ideer. Profesjonalisert gründervirksomhet. Nå flytter kapitalen inn på gatehjørner og i små butikklokaler, inn på kremmerne og kafévertenes arena. På drøyt 100 meter av paradegata Thorvald Meyers har selskapet Askeladden på kort tid etablert Kopp, Digg, Cutters, Dr. Dropin og Blid.

Et par steinkast lenger unna ligger Squeeze og Verd.

Les også: Konsertsted i krise: – Alle er slitne. Håpet er brukt opp (+)

Korte, fengende navn og strømlinjeformede lokaler som selger kaffe, pizza, hårklipp, lege- og tannlegetjenester, massasje og gravferd. Bransjer med evighetsperspektiv. Det er en trygg pengeplassering. Juristen Aasta Holm Heide fra Frogner som nå lever ut kaffedrømmen, lover å etablere 25 utsalgssteder de neste årene.

Askeladden-sjefen Martin Schütt satser på å starte opp et nytt selskap i kvartalet.

Tre til fem nye bransjer i året. «Vil vi helst slåss mot aktører som Rema og Norgesgruppen, eller er kampen mot Alfakrøll og På Håret enklere? Svaret er innlysende», har han sagt til Finansavisen. Schütts forretningsidé er å slåss mot dem som er mindre enn ham.

For oss i gata ser det ut som om det er mange ulike butikker, men det er den samme plattformen og ideen alt er bygd på. Det gir inntrykk av mangfold. Det er jo ikke egentlig det. Det er standardisert stordrift. Og hvem vil leve i en by som består av konstruerte «konsepter», basert på markeds- og demografianalyser?

Få. Og det vil ikke skape bykvalitet som noen vil fortelle om når de kommer hjem.

Er det noe å klage over da, vil mange undre. Du får kaffe og pizza til en billigere penge, og det går kjapt fordi du sjøl bestiller på en dataskjerm, du kan klippe deg og til og med dø til 40 prosent lavere pris enn gjennomsnittet.

Nei da, mange er sikkert fornøyd med kjapt, enkelt og billig, også på den siste reisen. Men hva skjer med kaffebaren rett ved siden av når kaffen skal selges på Kopp for nesten halvparten? Det er ikke store marginer på å drive kafé, så skal prisen senkes må lønningene nok ned.

To ansatte må kanskje bli til en. Eller man kan kjøpe inn billigere og servere dårligere kaffe.

Kommentar: «Vi er ikke like redde lenger. Og vi er trøtte og leie»

Og hva skjer med han som ikke har som ambisjon å gi seg selv eller en investor avkastning? Men som vil lage den beste pizzaen? Sette håndverket høyest og skape noe unikt med egne hender. Han er sjanseløs når leiekontrakten skal opp til fornying og pizzakjeden ruller inn. Med kjipere pizza, men med pengemuskler til å betale mer i leie.

Innovasjon og nytenking er topp, ting må leve og dø, også butikker og kafeer. Men når entreprenør- og gründerånden settes i kapitaleiernes fengsel, er det på sin plass med litt bekymring. For den organiske, levende, mangfoldige bykulturen. For entusiaster og småfolk med en idé. Blir det plasss til dem? Oppstartsbølgen er som kongekrabba der den spiser alt på sin vei og etterlater seg en død bunn. Og et monopol av konsepter.

La oss spole fram ti, tjue år. Jeg er ganske sikker på at det er blitt kjedelig. Grått som østblokk.