Lås igjen hver en lem

Det er kanskje lys i enden av tunnelen. Men hele den lange veien dit må vi alle gå mutters alene.

Så er vi der igjen. Hjemmekontor. Begrenset sosialt liv, om noe i det hele tatt. Besteforeldre som ikke kan være med på å feire guttungen som fyller år, avstand til andre mennesker, knapt med sosiale møter.

Verden avlyst.

Denne uka bestemte regjeringen at landet må stenge. Igjen. Ikke like stengt som i mars, men mye tyder på at det kommer rundt neste hjørne. Om vi ikke tar oss sammen og løfter sammen. Som vi, det store vi, du og jeg og alle andre, gjorde for et halvt år siden.

Det kommer vi trolig ikke til å gjøre denne gangen.

Les også: I år vil jeg ikke høre et ord om at «jula kommer for tidlig»! I år har vi fortjent det.

Vi var redde i mars. Alt var nytt, og vi kunne lese om den fryktelige døden i Nord-Italia. Om krematoriene i Bergamo som ikke hadde kapasitet til å brenne alle de døde. Om mangel på ambulanser og likbiler. Om enka som måtte lukke døra til soverommet der den døde ektemannen lå, og vente i dagevis på at noen kunne hente ham.

I en slik situasjon kunne myndighetene trykke svakt på knappen, og de fikk alt de ba om. Vi låste ned og låste oss inne. Hvert eneste lille vink og hint ble fulgt, nesten til punkt og prikke. Frykten og følelsen av at vi var med på noe som var større enn oss, på en nasjonal dugnad, gjorde oss til mønsterborgere.

Det funket. Vi slo tilbake viruset.

Og nå? Vi er blitt vant til situasjonen. Vi er ikke like redde lenger. Og vi er trøtte og leie. Savner venner og familie og pilsen med kolleger. Og det er dem av oss som er heldige og fortsatt har en jobb. Arbeidsledigheten har satt seg etter forrige runde.

Les også: Riksadvokaten ber politidistriktene skjerpe håndhevingen av smittevernbestemmelsene

Mange av oss orker ikke å høre en Høyre-politiker nevne ordet «dugnad» en eneste gang til.

Ikke før regjeringen kaster like mye penger etter alle som sliter økonomisk som den gjorde etter popartisten Kurt Nilsen. Han fikk 13 millioner for noen ukers jobb før jul.

Ikke før de arbeidsledige får tilbake feriepengene sine.

Les også: Høie må svare på spørsmål

Regjeringen og myndigheter lokalt har prøvd å si til oss at vi må være forsiktige og følge rådene, men merker at vi ikke lytter som før. Vi er ikke lenger plastilin som kan formes, vi er hard gråstein som ikke lar oss rikke. Det rattes og rattes fra myndighetene, men de får ikke bilen tilbake på veien.

Det som funket da, fungerer ikke lenger nå.

Denne uka rant meldingene inn. Vara­ordføreren i Oslo smittet. Trondheim kommune anbefaler munnbind i taxi. 16 utesteder i Bergen stenger dørene på grunn av de nye tiltakene. «Hold dere hjemme», sa Erna Solberg, og kastet oss tilbake til mars, da vi delte den meldingen på sosiale medier. Gjerne med en hale: «For faen!».

Les også: Frykter for de svakeste barna under «lockdown»: – En stor inngripen

Men hvor lenge skal vi sitte inne? Det er mørkt ute nå. Det går mot jul, trolig uten familie. Så januar, februar. Kaldt, trist. Mens vi sitter på hver vår tue.

Forrige gang gikk det mot sommer, og det var sol, og for oss som beholdt jobben og kunne arbeide når som helst på døgnet, var det hele mest en slags drømmeaktig tilværelse, der vi gikk turer på dagtid og skrev om natta.

Men nå, enda en gang?

Måtte det bli sånn? At viruset sprer seg blant oss alle igjen? Dette er en ny situasjon, både for oss og for myndighetene. Og Norge har klart seg bra gjennom pandemien, omtrent best i verden.

Men det er ikke så lett å slippe tanken på at vi faktisk åpnet grensene i sommer, både for inn- og utreise. Vi hadde fly fra Spania som kjempet mot karantenen, i et av årets mest bisarre TV-øyeblikk. Det er gjort store unntak for arbeidsinnvandring – blant annet fra Polen. Som slo «nok en dyster smitterekord» denne uka, ifølge VG. Men først nå skjerpes innreisekravene.

Les også: Danskene får innreiseforbud i Storbritannia

Det er ikke så lett å kritisere myndighetene for måten de har håndtert dette på. Jo, det er mange stygge ord som burde blitt brukt om støttepakkenes innretning. At LO og Stortinget ved hver korsvei må kjempe for at regjeringen skal skjønne at den faktisk må sørge for at folk i Norge ikke går fra gård og grunn under krisa.

Men det er gjort en god jobb for å sørge for at vi ikke blir syke, alle sammen.

Men det er litt pussig, likevel. For en uke siden kalte FHI situasjonen «stabil». Nå er den plutselig «ustabil».

Espen Nakstad, assisterende helsedirektør i Helsedirektoratet og nyslått medieyndling, sa at torsdag denne uka var en like viktig dag som 12. mars, altså den dagen vi stengte ned landet. Nå må vi snu skuta, enda en gang. Få ned smittetallene, for å unngå svenske tilstander.

Men vi skal visst gå på restaurant, for det gjorde Erna Solberg og søstrene denne uka, og sørget for å ta et bilde for sosiale medier. Bare husk avstand. Og munnbind. Og sørg for å ikke samle for mange rundt deg. Samtidig som det ser mørkt ut for breddeidretten nasjonalt. Vi skal ikke reise innenlands med mindre vi må, og single nordmenn bør ikke klemme på mer enn maks tre personer.

Det over er et forsøk på å si: Vi er tilbake i mars, om enn bedre forberedt. Og i går, fredag, stengte Oslo ned. En «sosial nedstenging», som betyr at barn fortsatt får samles, men egentlig ingen andre.

Full skjenkestopp, forbud mot sosiale samlinger utenfor private hjem og stans i all innendørs aktivitet. Treningssentre, kinoer, teatre, svømmehaller, lekehaller – alt stenges.

Null breddeidrett, men barn får fortsatt trene sammen. Videregående skoler går til rødt nivå, noe som innebærer små gruppekohorter og så mye digital virksomhet som mulig. Det samme vurderes i ungdomsskolen.

Så da er vi her igjen.

Nå får vi, enda en gang, prøve å stå sammen – men for Guds skyld: Hver for oss, hver i sin egen sosiale boble – og sørge for at vi slår ned viruset enda en gang.

Les også: Støre krever mer krisehjelp umiddelbart

Så får vi håpe at regjeringen ikke åpner for lystreiser til utlandet og for turisme til Norge straks vi er på den andre siden igjen.

Og at den ikke later som om dette er en midlertidig krise som kan løses ved midlertidige tiltak, men heller legger langsiktige planer.

Slik at vi fortsatt har lokalt næringsliv, uteliv, arbeidsliv og kulturliv når vi en gang kommer ut på den andre siden og kan møtes igjen.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.