Kommentar

Fernandas frustrasjon og nasjonens VI

Er det ett ord som også er viktig i den tiden vi lever i nå, så er det det store VI.

Tegning fra Siri Dokken til Sigrid Bonde Tusviks kommentar om Fernanda Nissen og nasjonens store VI
Publisert Sist oppdatert
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg var så heldig å få holde tale ved Fernanda Nissens byste på 17. mai i Torshovparken i Oslo. En genuin sjanse til å få frisket opp feministminnet, og selvsagt også komme seg opp om morran en tidlig nasjonaldag. Alt i Fernandas ånd.

Hun elsket parker og kjempet gjennom parkene Torshov-, Sofienberg- og Vigelandsparken. Hun lagde sin egen «parkteori». Teorien om at det hjelper vår psykiske helse å ha det grønt rundt oss. Men også å stå opp om morran, som Tonje Brenna vil vi skal bli glad i. «ARBEID OG KJÆRLIGHET» står meislet inn på bysten av Fernanda Nissen i Kragerø, der hun ble født. Det er to ord vi alltid bør bære med oss i vår sjel, uansett årstid, dag eller livssituasjon.

Det er det store «VI» i praksis. I motsetning til Linda Hofstad Helleland i Høyre, som tydeligvis har det store «JEG» som sin rettesnor.

Fernanda var et overmenneske. Hvis hun hadde levd nå, er det mange av oss som hadde vært irritert på en så driftig kvinne. Vi hadde gosset oss over hvis hun hadde møtt veggen eller blitt sykmeldt. Hun var en bauta.

Hva kan vi lære av en så sterk kvinne som henne?

Fernanda var uhyre populær. Hun snakket og skrev alltid i Vi-form. Er det ett ord som også er viktig i den tiden vi lever i nå, så er det det store VI!

Vi reagerer heldigvis på folkemord og utsultede barn på Gaza. Titusener har lagt press på at Oljefondet ikke skal investere i Israel, gjennom kampanjen «Mitt oljefond, mitt valg» Det er det store «VI» i praksis. I motsetning til Linda Hofstad Helleland i Høyre, som tydeligvis har det store «JEG» som sin rettesnor.

Det store VI vil også ha en god og tydelig samtykkelov der ja betyr ja. Det store VI boikotter Eurovision og er enig når NRK kritiseres for at de ikke viser det som egentlig skjer på den store musikkarenaen. De bør vite at vi som sitter i sofaen, vet at applaus legges på i TV-programmer, men de bør ikke lure oss, for det store VI vil også at ytringsfriheten skal trumfe alt. Derfor må vi også tåle at 1. mai-talen til Støre ble ødelagt av demonstranter på Youngstorget, selv om hele poenget med første mai er at alle skal få lov til å si sin mening, også Jonas.

Les også: Silicon Valley vil ha «fristat» på Grønland, skriver Cornelia Kristiansen

Det er VI som må kjempe igjennom like rettigheter for alle. For det store VI trenger å bli minnet på at ikke alle er for fellesskapet. VI-et blir stadig utfordret, enten det er den evinnelige Pride-debatten eller skolenedleggelser. VI lærer likevel noe nytt når slike ting skjer. For eksempel at politiet er imot å legge ned skoler fordi skolens arena er kriminalitetsforebyggende for barn og unge.

Jeg tror Fernanda Nissen hadde vært fornøyd, frustrert, fortvilet og fjetret over vår tid.

Hun hadde stått med de små brillene sine og den trendy midtskillen og vært fornøyd med at Torshovparken fremdeles er en grønn oase, og at vi fortsatt forstår viktigheten av natur, selv om den stadig raseres av avskoging, veibygging og generell grådighet fra utbyggere.

Fernanda hadde også vært frustrert. Hun hadde vært skuffet over at vi fremdeles må kjempe kamper hun kjempet på 1800-tallet. Politiske saker som barnehjem, aldershjem, fødehjem, bedre kår for jordmødre og menneskelige boforhold også for arbeiderklassen.

Jonas Bals: En superspreder av russisk propaganda

Denne uka kunne vi lese i VG om jordmorkrisen og at Venstres Guri Melby krever å få tilbake ABC-klinikken. Jeg, og sikkert Fernanda også, kunne ikke vært mer enig. Men vi hadde nok begge sagt velkommen etter. VI har ropt høyt om dette i over ti år.

Fernanda kjempet for folk, fra fødsel til død. Vi vet at eldre ikke kommer seg ut av leilighetene sine, er ensomme, er fattige. Vi vet at det er kortere levetid for dem som bor øst i byen enn de som bor vest. Vi vet at psykisk helse henger sammen med dette. Vi vet også så mye mer om menneskesinnet enn da Fernanda levde. Likevel strever vi stadig med de samme utfordringene som for over 130 år siden.

Fernanda hadde nok vært fortvilet. Fortvilet over at vi kanskje ikke gjør nok. Vi snakker om en kvinne som var medlem av skolestyret, fengselsstyret og på Deichmanske bibliotek. Hun elsket teater og mente alle skulle ha råd til å gå der, også arbeidere skulle få lov til å slippe inn på Nationaltheatret. Hun lagde Folketeateret og ble sett på som den mektigste kulturkvinnen i Oslo. Fernanda hadde vært fortvilet hvis hun visste at folk ennå ikke alltid har råd til å gå på teater i denne byen.

Men hun hadde også vært fjetret. Fjetret over at vi fremdeles er de rare menneskene vi alltid har vært. Hun var rar selv. Hun savnet mannen sin så mye da han døde, at hun prøvde å få kontakt med han gjennom spiritisme. Og hun var drøy. Hun var feminist og kritisk til de sosiale og religiøse forholdene som hindret kvinners seksuelle og sanselige utfoldelse. Hun var rett og slett en slags tidlig Helsesista!

Hun turte å skille seg ut, hun hadde elsket at vi er opptatt av barns rettigheter, også dem med særskilte behov, slik som Torshovkorpset som spilte ved siden av meg på 17. mai.

Det eneste jeg tror VI skal huske på er at hun ville alle vel. Hvis VI likevel klarer å huske på hva som er viktig for at et samfunn skal tenke framover, så er det å ikke bruke russisk partipropaganda, ikke israelske bortforklaringer og ei heller amerikansk fascisme. Nei, VI trenger rett og slett ærlig arbeid og ren kjærlighet.

Les flere kommentarer av Sigrid Bonde Tusvik

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Powered by Labrador CMS