Kommentar
Veien fra Washington
En god dag for Norge i Det hvite hus. En dårlig dag for Ukraina. Følelsen av å redde seg selv mens kameraten ikke klarer seg, er vond inntil det uholdbare.
Norge er plassert i den amerikanske varmen, selv om den føles klam og skjorta kleber seg til kroppen, skriver Lars West Johnsen.
Illustrasjon
Puh, Norge kunne liksom puste ut torsdag kveld. I fravær av galskap, kaos og frykt, lot vi oss forføre. Var han ikke nærmest sjarmerende, presidenten? Sånn er verden blitt. Møter med verdens mektigste leder er igjen blitt uforutsigbare seanser prisgitt fyrstens lune. Og alt annet enn katastrofe er suksess.
Våre helter i fortellingen, statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg, kom levende fra det. De hadde nærmest hånd i hånd oppsøkt faren, beveget seg inn i mørket, inn i det ukjente, og stirret monsteret i øynene. Og de kom helskinnet ut igjen fra røverhulen Det ovale kontor og kunne fortelle om prøvelsene til det norske folk.
President Trump hadde stått opp på rett fot. Han var i humør. Han liker oss! Han elsker Norge! Kongen! Folket! Styresettet! Den høyt respekterte Støre! Han snakket om oss som et velfungerende, børsnotert selskap. Han var glad for å se igjen sin venn, tidligere Nato-sjef Stoltenberg. Dette er selvsagt bedre enn alternativet, det som andre har opplevd med Trump. Norge ble altså ikke brukt som punchingball av en leder på vei mot despoti. Det er også et sted å legge lista for et vellykket møte. En veldig, veldig god start, kommenterte eks-ambassadør til USA Kåre Aas fra Marienlyst.
