Vi har de siste årene begynt å forholde oss til strømprisen som vi gjør til boligmarkedet. Eiendomsmeklere har lenge fått spalteplass i mediene til å synse høyt og svulstig om forventet utvikling for prisen på bolig. Nå har vi fått en ny gruppe eksperter som gjerne vil fortelle oss hva vi kan forvente å betale for strømmen framover.
Statkraft-sjefen spådde i høst «stabile strømpriser det neste året», og senioranalytikere og andre eksperter spådde «lavere strømpriser fram til oktober».
Strømprisen og tilstøtende herligheter kommer nok til å plage regjeringen også i tiden som kommer.
Ekspertene tar ikke nødvendigvis feil. Dette er helt sikkert flinke folk som legger seriøse parametere til grunn for sine spådommer. Men poenget er at det er nettopp spådommer, for ingen kan vite. Strømprisen har gått opp og ned tidligere også, men de siste tre årene har den variert ekstremt. Slik blir det gjerne når strøm gjøres til en vare, til noe som omsettes på en børs. Prisvariasjon er en del av poenget.
Nå er oktober over og vinteren kommer. Hva skjer med strømprisen de neste månedene? Denne penneknekten er ingen spåmann. Men jeg tror det er nokså trygt å slå fast at flere vil bli opptatt av strømregningen igjen i takt med at mørket omslutter oss og temperaturen faller.
Noen brennende sjeler holder på engasjementet for den norske suksessfaktoren ren, billig strøm også når vi andre er opptatt av helt andre ting. I forrige uke holdt Industriaksjonen en fanemarkering foran Stortinget, der de understreket noen poenger som er forsøkt banket inn i offentligheten ved gjentatte anledninger de siste årene:
Strømmen i Norge kan ikke anses som en hvilken som helst vare. Om norsk industri skal overleve og vokse, må krafta styres politisk. Politisk, demokratisk kontroll over krafta vår har bygd dagens Norge. Om vi fortsetter integrasjonen med den europeiske strømmarkedet, vil vi sette framtida på spill.
Kjente standpunkt for den som har fulgt debatten de siste årene, med andre ord. Og slett ikke overraskende fra de mest politisk radikale kreftene i fagbevegelsen, som utgjør kjernen i Industriaksjonen.
Les også: Kjetil Staalesen skriver om de usynlige hjelperne i hverdagen vår
Trolig mister ingen i regjeringen Støre nattesøvnen over dette, til tross for at strømprisene og prissmitten fra de to fortsatt nokså ferske kablene til England og Tyskland har herjet stygt med en sosialdemokratisk regjering som insisterer på at vi fortsatt har politisk kontroll over krafta, men som ikke greier å følge opp ord med handling som viser at de faktisk har kontroll.
Det lar seg argumentere for at noe av grunnen til at regjeringen sliter så tungt på meningsmålingene ligger nettopp i denne saken. Når mange sliter med å se forskjell på Høyre og Arbeiderpartiet i et så grunnleggende spørsmål som nasjonal kontroll over norske råvarer og kraft – en sak som har vært en tydelig markør for skillet mellom venstresiden og høyresiden i over hundre år – vil mange slite med entusiasmen for sosialdemokratiet. En strømstøtteordning som plaster på såret hjelper lite mot slikt.
Nå har strømprisen vært såpass lav, om enn ustabil, så lenge at regjeringen har fått en pause fra de verste slagene. Ikke mange nok nordmenn bryr seg om industriens rammevilkår til at det rammer regjeringen særlig hardt. Industriaksjonen plager regjeringen, men sårer den ikke.
Men regjeringen kan likevel ikke puste letta ut, for mye henger sammen med mye når det kommer til kraft og strømpriser. Norge sa i 2018 ja til EUs tredje energimarkedspakke. Nå står den fjerde for tur. Et helt naturlig steg på veien mot europeisk integrasjon, ifølge tilhengerne – som det finnes flere av i ledelsen i Arbeiderpartiet. Ytterligere tap av nasjonal kontroll over kraftpolitikken, heter det fra motstanderne, som inkluderer hele Senterpartiet.
Det er derfor viktig for regjeringen å utsette hele saken så lenge som mulig, og minst til etter valget neste høst. Det kan de sikkert lykkes med, eller de kan innføre de minst kontroversielle delene fram mot sommeren. Da vil spørsmålet bli enda mer presserende i fall regjeringen, mot alle solemerker i november 2024, vinner valget neste høst.
Med andre ord: Vi er ikke ferdig med å diskutere kraftpolitikk.
Les også: Ønsker Norge statsminister Sylvi Listhaug, undrer Trygve Svensson
Og selv om ikke Industriaksjonen evner å skadeskyte regjeringen, har den mektige venner og allierte i strømspørsmålet. Under fanemarkeringen i forrige uke holdt Jørn Eggum, lederen for Fellesforbundet, medlem av sentralstyret i Arbeiderpartiet og favoritt til å overta som LO-leder ved neste korsvei, en appell. Han la ingenting imellom på vegne av sine 175.000 medlemmer, som sa tydelig nei til EUs fjerde energipakke på forbundets landsmøte i fjor.
Eggum stilte tre krav: Stortinget må si nei til en tettere tilknytning til Europa, avtalen som ligger til grunn for kablene til Tyskland og England må reforhandles, og de to danmarkskablene som nå har levd ferdig sine tilmålte dager og er modne for skraphaugen, ikke må bli fornyet med nye i 2025.
Han legger seg dermed langt tettere på Senterpartiet enn på sitt eget parti. Og viser med det hvordan kraftpolitikken er så vanskelig – og skadelig – for regjeringen.
Det er vanskelig å spå, men ekspertene snakker om strømpriser på rundt krona i vinter. Ifølge NVE skal vi ha en strømpris på mellom 80 øre og én krone de neste ti årene, melder Fri Fagbevegelse. Det er historisk sett et skyhøyt nivå i Norge, og vanskelig for en regjering ledet av Arbeiderpartiet å forsvare. Det er trolig mange som tenker som Jørn Eggum når han sier: «Det kommer vi aldri til å godta».
Og da kan vi kanskje prøve oss på følgende spådom: Strømprisen og tilstøtende herligheter kommer nok til å plage regjeringen også i tiden som kommer.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Høyre er ute og ror, skriver Kjell Werner
