Tenk deg at romvesen lander et sted i Norge nå og gjerne vil lære litt mer om det politiske klimaet vårt. Om hva vi er opptatt av, liksom. Det hadde vært en selsom opplevelse.
Aller først ville vi rødmende måttet forklare dem at det er litt dårlig stemning både på høyre- og venstresiden for tida. Det største partiet på en ene siden har nettopp besluttet å sende en person som flere ganger «har brutt partiets retningslinjer mot seksuell trakassering» tilbake til den lovgivende forsamlingen, mens det (vanligvis) største partiet på den andre siden jobber for at en tidligere statsminister som var inhabil i så mange saker at både hun selv og kontrollkomiteen måtte gi opp å få oversikten, skal tilbake som sjef for den utøvende makta.
De færreste har tæl nok til å si rett ut det de mener: Vi tror dere juger.
Så måtte vi kanskje prøve å sette vårt eget kaos i et globalt perspektiv, ved å forklare om klimakrisa, gjenvalget til Donald Trump, Israels krigføring på mange fronter i Midtøsten og om vårt nabolands invasjon av ett av sine andre naboland. Kanskje til og med om hvor mye penger vi har tjent på den invasjonen
Og så måtte vi forklare at til tross for alt dette er det sykelønn vi prater mest om for tida. Jeg ser for meg at sykelønnsdebatten først hadde vært ganske forståelig for våre utenomjordiske venner.
«Jaha ja, dere syns at dere har høyt sykefravær, og er avhengig av produktivitet for å møte utfordringer knyttet en aldrende befolkning og relativt lave fødselstall. Så langt henger vi med».
Men det er nok også der det ville butta. Rasjonelle romvesener ville kanskje antatt at vi iverksatte en rekke tiltak for å bedre helsa til folk. Da hadde vi måttet innrømme at det eneste virkemiddelet vi faktisk prater om for å møte utfordringene med sykefraværet, er endringer i sykelønnsordninga.
Jeg ser for meg at antennene på hodet til våre hypotetiske romvesener ville rykket til i sjokk da vi fortalte at til tross for at den største årsaken til økning i legemeldt sykefravær for tida er luftveissykdommer, så er det absolutt ingen del av debatten som handler om smittevern, vaksiner, medisiner, eller det faktum at vi ganske nylig kom ut av en global luftveissykdomsrelatert pandemi.
Les også: Partiene på høyresida i Oslo viser hva vi kan ha i vente om de får styre landet
Våre grønne (ser jeg for meg, er ikke alle romvesener grønne?) gjester ville neppe synes at saken blir noe bedre når de får vite at til tross for at den nest største årsaken til økning i legemeldt sykefravær for tiden er psykiske lidelser, så er det absolutt ingen del av debatten som handler om tilgjengeligheten av psykisk helsehjelp. Om hvordan mange faller mellom to stoler, der de er for friske til å få dekket psykisk helsehjelp, men ikke har råd til å gjøre det privat. Eller om det faktum at vi ganske nylig kom ut av en global, traumatiserende pandemi.
Vi blir neppe invitert inn i noe intergalaktisk fellesskap etter at vi har forklart for våre utenomjordiske gjester at vi i mange uker, mange måneder, flere år, har ført en debatt om at sykefraværet i landet vårt er for høyt. Og i løpet av den tida har ingen toneangivende aktører i debatten fokusert på hvordan vi faktisk gjør folk friskere.
Samtidig har de færreste tæl nok til å si rett ut det de mener: Vi tror dere juger. Vi tror ikke noe på disse «psykiske lidelsene» deres, den luftveissykdommen må du lenger ut på landet med. (Men ikke for langt, vi skal legge ned distriktssykehuset!)
Les også: Erna Solberg har grunn til å skjelve i skjørtet, skriver Lars West Johnsen
I stedet bruker de fordekte, snikete formuleringer som «det er naturlig å se sykefraværet i sammenheng med den rause sykelønnsordningen». Formuleringer som selv gjester fra en annen planet kan gjennomskue etter et par timer med norskundervisning.
Dermed står vi igjen med en debatt som ikke handler om hvordan vi får syke folk til å bli friske folk. Den handler om hvordan vi kan få syke folk til å gå på jobb.
Det kan ha konsekvenser for andre statistikker enn sykefraværet. Hvis våre ekstraterrestriske besøkende flyr tallerkenen sin noen hundre meter opp i lufta igjen, kan de se til Sverige.
Vårt jordlige medborgere på andre siden av Svinesund har nemlig både karensdag og redusert sykelønn. Men også en vesentlig høyere arbeidsledighet enn det vi har her hjemme. Kanskje ikke så rart. Hvis man ikke har råd til å være borte fra jobben med sykdom, så går man syk på jobb. Da risikerer man ikke bare å smitte andre om det man skulle ha er smittsomt, men man risikerer å bli sykere selv. Til slutt går det ikke lenger.
«Dette går ikke lenger» tror jeg forresten er det romvesenene ville tenkt også, før de pakket sakene sine og dro videre i søken etter en mer opplyst planet. Men på vei ut i verdensrommet ville de kanskje lagt igjen et godt råd til oss:
«Hvis dere har for mange mennesker som er syke bør dere konsentrere dere litt mer om å gjøre dem friske».
