Forrige gang spisset det seg til da Israel bombet den iranske ambassaden i Syria og drepte fem ledere i den iranske revolusjonsgarden. Diplomatiske stasjoner har særlig beskyttelse etter internasjonal rett, derfor var aksjonen ekstra alvorlig. Iran svarte med å sende 300 droner og missiler mot Israel, mesteparten gammel hyllevare som lett kunne skytes ned, men noen ballistiske missiler gjorde militær skade, på marginen. Den israelske reaksjonen var avmålt, iranerne neglisjerte den – og dermed kunne vi puste lettet ut.
I denne omgangen kom Hezbollah i skade for å drepe et dusin fotballspillende drusere på Golanhøydene, og med dette som foranledning aksjonerte Israel mot et Hezbollah-kvarter i Beirut. Fuad Shukr, Hezbollah-lederen Hassan Nasrallahs høyre hånd, ble drept. Deretter ble Ismail Haniyeh, politisk leder og forhandlingsleder for Hamas, drept i Teheran mens han deltok i innsettelsen av Irans nye president. Dette var en sviende nasjonal ydmykelse for Iran, og Øverste leder Ali Khamenei har lovet hevn mot israelsk territorium.
De hardt prøvede palestinerne betaler en ualminnelig høy pris
Det er to likhetstrekk ved disse sekvensene. Det ene er at Israel tar seg til rette på iransk territorium, den andre at de statene som har det i sin makt å sette hele regionen i brann, vil unngå det. USA vil ikke krige med Iran i et valgår, Iran har respekt for den overlegne israelske makten og er selv i en presset økonomisk og politisk situasjon, og Israel har nok med Gaza, Libanon og andre utfordringer i nærområdet. Der ligger håpet, også denne gangen. Frykten er at slagvekslingen kommer ut av kontroll, nå som sist.
En forskjell – som Iran gjør oppmerksom på – er at denne gangen vil hevnen ramme noen eller noe på israelsk jord uten forvarsel. Den symboltunge beskjeden fra Israel – vi kan plukke ut våre ofre hvor og under hvilke omstendigheter som helst – kan medføre en alvorligere reaksjon enn forrige gang.
Les også: Berre litt meir skatt frå verdas aller rikeste kunne gjort ein stor forskjell for mange, skriver Trine Østereng
Mange faktorer forklarer den israelske handlemåten. Likvideringene er ledd i den militære elimineringen av Hamas, en målsetting som har etset seg inn i krigskabinettet, manglende realisme til tross. I årenes løp har Israel drept et tresifret antall ledere i motstandsaksen, som omfatter Hamas, Hezbollah og militsene i Syria, Irak og Jemen, bare for å se at enda mindre medgjørlige ledere dukker opp. Nå er også lederen for Hamas’ militære styrker på Gaza, Muhammed Deif, konstatert drept. For en stakket stund avleder det oppmerksomheten fra kalamitetene på Gaza. Topplederen Yahya Sinwar står igjen.
I det sørlige Libanon er mer enn 70.000 mennesker på flukt fra Israels teppebombing og flere hundre er drept. Angrepet mot Beirut og drapet på Fuad Shukr er siste trekk på den fronten. Når konflikten med Hezbollah, som er Irans viktigste partner, trappes opp og Iran vil hevne drapet på Haniyeh, trigger det amerikanerne til å bekrefte sin solidaritet med israelerne. Alle mothogg fra Iran gjør det, og er med på å sikre den militære og økonomiske støtten. Også av den grunn trapper Israel opp konflikten med Iran når anledningen byr seg. Amerikanerne skjermer dem.
Iran støtter motstandsaksen med våpen, trening og penger, men har gjort det klart at når partnerne aksjonerer står de på egne bein med mindre Irans sikkerhet er direkte berørt. De er partnere mer enn stedfortredere. Hezbollah er i en særklasse. Bevegelsen har mange titusener under våpen og har droner, missiler, bakke-til luft og anti-skip våpen i store antall. Nøyaktigheten er sterkt forbedret. Arsenalet er langt mer avansert enn under den forrige krigen med Israel i 2006.
Hezbollah har vært mentor og støtte for militsene i Afghanistan, Irak og Jemen, og etter at den legendariske revolusjonsgardelederen Qasem Soleimani ble drept i 2020, har Hassan Nasrallah hatt en særstilling i motstandsaksen. Han har et nært forhold til Ali Khamenei. Når Hezbollah har vært forsiktig i slagvekslingen med Israel så langt, gjenspeiler det Irans overordnede interesse av å unngå storkrig.
Både Hezbollah og Iran har noe å hevne, derfor kan det komme et koordinert svar på de israelske provokasjonene. Men hvilken form angrepet vil få, er et åpent spørsmål. Ingen hadde forutsett den iranske reaksjonen forrige gang, og det er nytteløst å spekulere i det nå. Den blytunge symbolikken i det som skjedde i Teheran gjør situasjonen mer prekær denne gangen.
Ismail Haniyeh, som representerte Hamas i våpenhvileforhandlingene med Qatar, Egypt og USA, var kjent som en pragmatisk og relativt moderat leder. Han hadde opparbeidet seg en status og respekt som etterfølgeren i beste fall vil trenge tid for å skaffe seg. Hans død styrker den mer kompromissløse Sinwar. Det passer Nethanyahu godt, for han vil ikke forhandle.
Les også: Valget av visepresident kan være avgjørende for hvem som blir president i USA, skriver Helge Simonnes
I mellomtiden har 14 grener av den palestinske bevegelsen vært i Beijing. Det var ikke første gangen: Fatah og Hamas var der også i april. De samlet seg om PLO – koalisjonen som undertegnet en fredsavtale med Israel i 1993 – som felles paraply. Mustafa Barghouti, som leder en fraksjon kalt det Palestinske Nasjonale Initiativ, sier at dette møtet gikk mye lenger enn de tidligere samlingsbestrebelsene, for krigen i Gaza har fått dem til å enes om en felles front mot den israelske opposisjonen.
Kommunikeet fra møtet er for en prinsipperklæring å regne, for de underliggende problemene er fortsatt uløste. Hamas har ikke vært med i PLO så langt, og lederen for de palestinske selvstyremyndighetene på vestbredden, Mahmoud Abbas, er imot å ta dem inn, for det vil undergrave det som er igjen av hans maktbase. For Israel og USA er Hamas bannlyst.
I mars i fjor bidro Kina til en avtale mellom erkefiendene Saudi-Arabia og Iran, så dette er andre gangen Beijing forsøker å bidra til konfliktløsning i Midtøsten. Avtalen mellom Saudi-Arabia og Iran, som Kina har undertegnet, står fortsatt. Om erklæringen fra de 14 fraksjonene kaster noe av seg vil tiden vise. Kanskje gjør den ikke det, men i så fall var det likevel forsøket verdt, for de hardt prøvede palestinerne betaler en ualminnelig høy pris for splittelsen.
I mellomtiden holder vi pusten.