Newtons tredje lov sier at når et legeme virker på et annet med en kraft, vil det andre legemet virke tilbake med en like stor kraft. Grovt oppsummert: en aksjon utløser en reaksjon.
I Norge har vi laget oss en egen variant av denne loven: En aksjon – forstått, for eksempel, som en utvikling, en kraft eller en plutselig hendelse – utløser en utredning, en stortingsmelding eller en handlingsplan.
Ungdom som ikke har noe å ta seg til blir gjerne en negativ faktor i et samfunn.
I dette konkrete tilfellet er aksjonen dyrtid, økende sosiale forskjeller og fallende grad av dugnadsånd i frivilligheten. Det gir seg utslag som en trist nyhet mandag denne uka: Nær hver femte forelder dropper eller kutter i fritidsaktivitetene for sine barn, ifølge Frelsesarmeens fattigbarometer.
Reaksjonen fra vår vennlig innstilte stat kommer i form av handlingsplanen «Alle inkludert», som skal sørge for like muligheter for alle til å delta i kultur-, idretts- og friluftslivsaktiviteter.
Handlingsplanen ble presentert av Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (Ap) og barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) tirsdag ettermiddag. Ikke tilfeldig hadde regjeringens strateger lagt presentasjonen til Veitvet, et område i hovedstaden som har sine sosiale og kulturelle utfordringer.
Tidligere samme dag hadde Oslopolitiet varslet at Veitvet er et av ti områder som skal prioriteres framover, i et forsøk på å få bukt med den uhyggelige utviklingen mot mer, og mer brutal, vold og kriminalitet i byen. I politiets egne ord: «utrygghetsskapende kriminalitet», voksende «omfang av ungdomskriminalitet» og «synlige kriminelle nettverk». Konsekvensen er «stor opplevd utrygghet blant innbyggerne».
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Med andre ord: Veitvet skriker etter en åpen aktivitetsdag – «Ingen påmelding – velkommen inn og velkommen tilbake!» – og framleggelse av handlingsplan.
Det er nok mulig lese det som er skrevet over som et lite skråblikk på denne norske kullsviertroen på at vi kan løse alle problemer om vi bare lar alle gode krefter virker sammen. Det er ofte nesten parodisk å se plan etter plan legges fram – mens lite skjer med den konkrete situasjonen (se, for eksempel, strømprisdebatten).
Det er likevel egentlig urettferdig å anlegge en slik tone på dette saksfeltet, av minst to årsaker:
Den viktigste er at situasjonen i frivilligheten, spesielt i såkalte utsatte områder i Oslo, på mange måter er prekær. Alle som har åpnet en avis de siste ukene har trolig fått med seg den utviklingen politiet beskrev noen avsnitt lenger opp.
Like mange vil ha fått med seg VGs serie om utviklingen i Oslo-fotballen i samme tidsrom. Klasseskillet og øst-vest-dimensjonen i byen har for lengst nådd folkesporten fotball, Norges største og dermed viktigste arena for frivillighet, folkehelse og lagånd. Noe har gått galt når barn på østkanten ikke har baner å spille på, mens klubber vest i byen har gode baneforhold året rundt. Når den som har betalingsevne kan delta på dyre akademier og utenlandsreiser fra ung alder, mens barn fra familier med dårligere økonomi må ta til takke med et langt dårligere tilbud – om de i det hele tatt har råd til å delta.
Les også: Jonas Bals om en verden uten uniformer og filler
VG har vært veldig god til å påpeke hva dette gjør med talentutviklingen i norsk fotball. Vi mister mange potensielle toppspillere om det er fødested og foreldrenes betalingsevne som skal avgjør hvem som når fram.
Langt mer alvorlig er det likevel hva en frivillighet under press gjør med oppvekst- og levevilkårene i områdene av byen som ikke klarer å aktivisere de unge, enten det er med ball, gitar eller dans.
Forholdet er selvsagt ikke en-til-en og mange andre faktorer spiller inn, men det er mulig å se disse to utviklingstrendene i sammenheng, ja til og med som et ganske konkret eksempel på Newtons tredje lov. Ungdom som ikke har noe å ta seg til blir gjerne en negativ faktor i et samfunn.
En annen grunn til det kan bli feil å smile litt av den tilsynelatende uendelige produksjon av utredninger og planverk, er at regjeringen faktisk har vist handlekraft på området. Intet mindre enn to ganger det siste året har det regnet friske midler fra staten over idrettslag i Norge, uten andre føringer enn at pengene – en betydelig sum – skal brukes til å holde kostnadene nede og å muliggjøre arbeidet med å inkludere utsatte barn og unge.
Jeg er frivillig i en middels stor klubb i Oslo-fotballen, i en bydel som har sine utfordringer. Det har gjort underverker for vår klubb å få inn flere hundre tusen kroner to ganger på et år, som vi står fritt til å benytte som vi ønsker og trenger.
Les også: Lars West Johnsen skriver om arbeid og kapital
Handlingsplanen som Jaffery og Toppe la fram et godt stykke opp i den for mange fryktede Groruddalen, mellom skolekorps og kulturinnslag og servering av is og fine ord fra gode krefter, går da også rett på pengene når det skal ramses opp såkalte innsatsområder. Det første heter «Få ned prisene og kostnadsdriverne på aktiviteter». I første delpunkt slås det fast at regjeringen vil prioritere brede og enkle tilskuddsordninger.
Det er vakker musikk for oss som står midt oppe i dette, enten vi driver med idrett eller kultur eller på andre måter prøver å holde frivilligheten i gang.
Så får det kanskje heller være at innsatsområdene – det er seks av dem – blir mindre konkrete og mer luftige for hver side som går. Det går via punkt fem, som vil «stimulere til mer, og nye former for samhandling» til det sjette og siste innsatsområdet, som tar oss trygt tilbake til det norske utrednings- og planområdet, der aksjon og reaksjon til enhver tid kan gå opp i en helhetlig planhimmel: «Få mer kunnskap om sosial ulikhet i deltakelse og effekter av tiltak».
Det er likevel grunn til å rose regjeringen for å faktisk være på ballen i spørsmålet om fritidsaktiviteter – selv om det er SV som har presset fram denne handlingsplanen. Og selv om det ikke er nok å gi noen hundre tusen til klubber, det må baner og trenere og lærere og ressurspersoner og en annen økonomisk fordeling til, for å nevne noe.
Men det er en start, og regjeringens handlingsplan er en fortsettelse. Det er kanskje ikke å virke tilbake med like stor kraft, som i Newtons tredje lov. Men det er slik vi svarer på utfordringer i Norge. Og det har jo fungert ganske bra ganske lenge.
Les også: Politikerne må prinsippfast si nei, skriver Kjell Werner
Les også: Krisen i krisenes skygge