Med noen få unntak har de mest populære lederne i Latin-Amerika én ting til felles: De likner overhodet ikke på sin velgermasse. El Salvadors nylig gjenvalgte president Nayib Bukele har privatskolebakgrunn og er sønn av en velstående imam. Argentinas Javier Milei er økonomiprofessor, vurderer å konvertere til jødedommen og telepaterer med avdøde dyr. Venezuelas populære opposisjonsleder Maria Corina Machado er en konservativ, supererenergisk overklassedame, og Ecuadors Daniel Noboa er sønn av landets rikeste bananmagnat.
Er det slutt på at velgere foretrekker ledere som er «like» dem selv?
I politisk teori skiller man mellom ulike former for representasjon. Du kan velge representanter som har meninger som likner dine egne, eller du kan legge vekt på at dine representanter er «lik» deg, og har samme klassebakgrunn, kjønn eller etnisk bakgrunn. Riktignok er latinamerikansk politisk historie full av «sterke menn» som er valgt fordi folk håpet de skulle «rydde opp». Men også klasse, kjønn og etnisk bakgrunn har vært viktig.
Det er politikkens kjedelige sannhet. Men den slår veldig dårlig an på tik-tok.
Da Hugo Chávez kom til makten i Venezuela i 1999 var det som en mann av folket. Han kom fra en fattig landsby og hadde tydelige fysiske trekk som viste at hans etniske opprinnelse var like broket som landets historie – litt urfolk, litt afrikansk, litt europeisk blod. Det var heller ikke tilfeldig at opposisjonen valgte Juan Guaidó da den forsøkte å utfordre Chávez sin etterkommer Nicolas Maduro på grunn av valgfusk i 2019. I motsetning til de fleste opposisjonslederne hadde Guadió like tydelige trekk fra Venezuelas blandede fortid som Chávez.
I Brasil var det en sensasjon da Luis Ignacio «Lula» da Silva vant sitt første presidentvalg i 2002. Med fortid som skopusser og fabrikkarbeider og sult, nådde han ut til massene. Det samme skjedde i Bolivia i 2006 da kokabonden og urfolkslederen Evo Morales kom til makten, og ga den urfolksdominerte befolkningen en president den kunne identifisere seg med. Michelle Bachelets samtidige valgseier ble feiret fordi hun var den første kvinnen som kom til makten i Chile, og om man ikke regner med kvinner som har vært gift med mektige menn, den andre i hele Latin-Amerika.
Les også: Djevelen står i alle kvinner, skriver Sigrid Bonde Tusvik
I dag ser vi den ganske motstridende tendensen at identitetspolitikk har fått større plass i det offentlige ordskiftet, mens man er mindre opptatt av å velge ledere som ligner på en selv. Det finnes unntak. Lula er tilbake ved makten. Mexicos Andrés Manuel Lopez Obrador, AMLO på folkemunne, er en folkelig fyr på alle måter, og godt inn i sitt femte og siste år i presidentstolen har han beholdt sin popularitet, på tross av mange kontroverser. Også Chiles ungdommelige Gabriel Boric er en ganske vanlig ung mann, og ble valgt som en del av en demokratisk bevegelse. Men hans popularitet har dessverre dalt raskt.
Så hva kan forklare trenden? Noe forklares selvsagt at høyresiden er tilbake i en stor del av landene i Latin-Amerika, og den har aldri vært like opptatt av at lederne skal representere folk flest. En annen forklaring kan være svekkelse av de politiske partiene. I følge The Economist sin siste oversikt over tilstanden for verdens demokratier, er Latin-Amerika den regionen der demokratiene er blitt svekket raskest. Det har mange årsaker, inkludert svekket tillit til politikerne på grunn av korrupsjonsavsløringer, organisert kriminalitet og demokratienes manglende respons på utryggheten det skaper, og en generell følelse av utrygghet som styrker ropet på «den sterke mann». Men også svekkelsen av de politiske partiene er en del av bildet. Ingen av meste profilerte og populære politiske lederne, med unntak av Lula, kommer fra et veletablert politisk parti.
Men det er kanskje det som er kommet isteden som er viktigst: sosiale medier. I sosiale medier gjelder det ikke å være representativ. Der gjelder det å skille seg ut, og være noe helt annet som får millioner av følgere og likerklikk. Det er ikke tilfeldig at Javier Milei har en like outrert frisyre som Donald Trump og Boris Johnson. Den er en del av varemerket – som gjør at han blir gjenkjent i sosiale medier. Nayib Bukeles hettegenser og bakovercaps gjør sammen nytten.
Les også: Hvor fucked up er ikke verden når lekebutikker selger sminke til barn?
I tillegg til sosiale medier gjør mistilliten til den eksisterende politikken at folk ikke velger den som er mest lik seg selv, men den som lover en helt annen fremtid. I Venezuela sier til og med gamle marxister og fattigfolk at de vil stemme Maria Corina. Det er som om Bjørnar Moxnes skulle stemt på Sylvi Listhaug. Maria Corina har klart å skape begeistring hos venezuelanerne, og snarere enn noe kjent, representerer hun håpet om en fremtid som er noe helt annet enn miseren som over 20 år med «chavisme» har bragt.
Å velge håpet er aldri nok, verken når håpet likner på deg selv eller når håpet er noe helt annet. Ingen enkeltperson klarer å skape varig positiv endring i et land. Til det trenger man institusjoner, partier, strategier, budsjetter, allianser og byråkratier. Det er politikkens kjedelige sannhet. Men den slår veldig dårlig an på tik-tok.
Les også: Verdiene og samfunnssynet virker å endre seg fortere, skriver Lars West Johnsen.