«Dette engasjerer meg voldsomt», sa NHO-sjef Ole Erik Almlid til Klassekampen på årets første avisdag. Han snakket om klimakrise og det grønne skiftet, om at «det er helt krise at det går så sakte».
Og først og fremst snakket Almlid om behovet for å bygge ut vindkraft på land – her og nå. I Almlids egne ord: «Teknologien er moden, investorene er der, så vi kan ikke vente». Og det har Almlid langt på vei rett i: Det er vindkraft på land som er den raskeste måten å bygge ut mer kraft på.
I dette parallelle universet har Høyre allerede reddet jorda med norsk havvind
Så hvorfor kommer vi ikke i gang?
Det er liten tvil om hvem som har ansvaret hos Almlid: Regjeringen. Men regjeringen og statsminister Jonas Gahr Støre er feil skyteskive i denne saken.
For all del: Det er mye å kritisere regjeringen for når det kommer til kraftmarkedet. Denne kommentatoren og en rekke andre har nærmest gjort nettopp det til en sport de siste to årene. Og Almlid har rett i at vi er bakpå.
Men regjeringen fortjener virkelig ikke denne kritikken fra NHO om at den bruker for lang tid på vindkraft på land. Det var ikke Støre, men Solberg som ikke taklet å stå i stormen og derfor ga opp kampen for vindmøllene da de folkelige protestene ble for store tilbake i 2019.
Det som skjedde den gangen for snart fem år siden tåler å dras opp igjen. På vårparten 2019 kunne Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) endelig legge fram en nasjonale ramme for vindkraft på land. Etter en grundig prosess hadde NVE endelig funnet de 13 områdene landet over som best egnet seg til vindkraftutbygging.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Kartet som viste disse områdene skapte et voldsomt sinne. Det hjalp ikke at NVE-sjefen understreket at kartet på ingen måte skulle leses som at disse områdene nå var fritt vilt for vindkraft. Det var nettopp slik det ble oppfattet av mange – som ble rasende.
Dette raseriet kan nok skyldes at mange føler seg overkjørt i det grønne skiftet. Motstand mot nye kabler ut av landet av frykt for høye strømpriser ble lenge avfeid som konspirasjonsteorier, og ønsket om å bevare uberørt natur ble lenge oversett som noe bakstreversk og umoderne.
Eksemplene er mange, men kort oppsummert kan man si at det grønne skiftet aldri er blitt skikkelig forankret i befolkningen. Da kommer gjerne protestene i et samfunn som vårt før samfunnstoppene rekker å si «EU-debatten».
97 kommuner var berørt av de 13 områdene NVE mente egnet seg godt for vindkraft. Bare noen måneder senere hadde kommunestyret i 17 av dem bedt om å bli holdt utenfor planene.
[ Hedda Langemyhr: Nå settes demokratiene på prøve ]
Folket var enda tydeligere. Sommeren 2019 gjorde Klassekampen en gjennomgang av antall medlemmer i nei til vindkraft-grupper på Facebook. Til sammen hadde gruppene over 150.000 medlemmer, fant avisa.
Rundt om i landet lenket aktivister seg fast til anleggsmaskiner i protest. Det var sultestreiker, store protester og tyveri av anleggsutstyr. Det folkelige nei-et var mangfoldig, men unisont.
I den situasjonen klarte ikke Erna Solberg å stå imot, og la først planarbeidet til NVE til side. Deretter ble vindkraftutbygging på land satt på pause.
Først våren 2022, nokså nøyaktig tre år senere, sendte regjeringen Støre et brev til NVE og ba direktoratet gjenoppta konsesjonsbehandlingen for vindkraft på land.
Etter tre tapte år, om vi holder oss med Ole Erik Almlids og NHOs perspektiv.
Nå vil selvsagt vindkraftmotstanderne reagere på denne framstillingen. Ingenting gikk tapt i de årene vi ikke bygde ut vindkraft, heter det derfra.
Det er så sin sak, og ikke denne tekstens anliggende.
[ Trygve Svensson: Historiens lange elv ]
Poenget her er ikke om vindkraft er en god eller dårlig idé. Egentlig heller ikke at Støre-regjeringen faktisk har gjort ganske mye med regelverket for vindkraftutbygging på land som skal gi større lokal innflytelse over prosessene og sørge for at mer av verdiene blir igjen i vertskommunen.
Innføringen av grunnrenteskatt på vindkraft er heller ikke så relevant i denne sammenhengen.
Poenget er at NHO synes vindkraft på land er en kjempeidé, som det haster å få bygd ut mer av. Da er kritikk av Jonas Gahr Støre og den sittende regjeringen direkte feiladressert. Det må stå «Erna Solberg» som mottaker på konvolutten NHO sender fra seg.
Etter at Solberg-regjeringen tapte valget høsten 2021, er det ikke måte på hvor offensive Høyre har blitt på området. «Det er bra at regjeringen får opp farten med vindkraft på land, som Høyre har etterlyst lenge», sa energi- og miljøpolitiske talsperson Nikolai Astrup da regjeringen åpnet for vindkraft-konsesjoner igjen våren 2022.
[ Jo Moen Bredeveien: Venstre om, men hvordan? ]
I dette parallelle universet har Høyre også allerede reddet jorda med norsk havvind.
Men i virkeligheten skulle det altså bare noen folkelige protester til før den borgerlige regjeringen Solberg lot seg blåse over ende.
Det er mye man kan kritisere regjeringen Støre for rundt det grønne skiftet. 2023 ble på mange år et tapt år i omstillingen som alle er skjønt enige om at må komme. Regjeringen har nølt, fortalt for mange halvsannheter, ikke vært villig til å korrigere kursen og drømt om luftslott og vakre batterifabrikker.
Men regjeringen Støre har i det minste forsøkt å komme i gang igjen etter at Erna Solberg ga opp utbyggingen av vindkraft på land.
Det burde NHO-sjef Almlid huske neste gang han vil be om fortgang i det grønne skiftet.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
[ Les Dagsavisens leder: «Julegaven» fra Erna & co ]
[ Ekspert: – Dette er 2.0-versjonen av den store, patriotiske krigen ]