Forleden var jeg på et seminar i regi av Fornybar Norge, den lillapregede interesseorganisasjonen for den delen av kraftbransjen som ikke fyres på olje.
En av talerne, statssekretær Amund Vik i Olje- og energidepartementet, understreket overfor deltakerne, de fleste av dem fra den fornybare kraftbransjen eller tilstøtende bransjer som har veldig lyst på grønn kraft, at ingen av de vakre drømmene deres vil kunne bli til virkelighet om folk flest stritter imot.
Som folk gjør i spørsmålet om vindparker i eget nabolag eller deromkring, for eksempel.
Det kan være for sent. Samtalen har gått i stå, frontene er for skjerpede
Rørende enighet bransjefolk mellom, for ikke å snakke om tendensen til vi alene vite og stammespråket som preger dem, er ingen farbar vei videre. Det ser man tydelig når bransjens visjoner om et kraft-integrert Europa kræsjer med folkelige protester mot strømprisene.
Statssekretær Vik hadde et tydelig budskap: Vi trenger en ny og bedre nasjonal samtale om kraftbehov og kraftutbygging. Det er en forfriskende tanke fra innsiden av det politiske establishmentet. Spørsmålet melder seg straks: Hvordan kan en slik samtale se ut?
Deler av den samtalen er kanskje allerede i gang. Regjeringen vil legge igjen mere penger lokalt til kommuner som setter av arealer til vindturbiner, og lover større lokal innflytelse over avgjørelsene.
Det er en god start. Så må jo selvsagt løftene holdes. Om politikerne lokalt sier ja til parker av en viss størrelse, kan ikke høyden på vindturbinene vokse underveis i prosessen, eller antallet kvadratkilometer øke.
[ Kjetil Staalesen: Renta er høy og aksjonærer og banksjefer fryder seg ]
Så har regjeringen rett i at vi ikke kan holde oss med et først til mølla-prinsipp for nye næringer, altså at den som først ber om å få legge beslag på krafta vår automatisk får tillatelse til å gjøre det. Ikke alt er grønt, og ikke alt er nødvendig. Den nordmann som er villig til å ofre natur for kryptovaluta-mining er nok ennå ikke født.
Men trolig må vi gå enda mer grunnleggende til verks i en slik ny og bedre samtale. Er det faktisk sant at vi trenger 40 ekstra terawattimer kraft innen 2030, slik Energikommisjonen legger til grunn? Og at vi faktisk kan oppnå det målet?
Eller er det bare store ord, som så mye annet i samtalen om norsk, grønn politikk? For det er en ting at en slik utbygging på sju korte år er helt urealistisk. En annen er om det kanskje er unødvendig?
Avhengig av svaret på det spørsmål og en rekke andre, kan vi få en informert debatt om å bruke 23 milliarder kroner på å subsidiere havvind, for eksempel.
Eller om hva vi skal gjøre med overskuddskraften når det blåser kraftig på norske, danske og engelske havvindparker samtidig og prisene dermed synker til bunns. Og om det er riktig og nødvendig å sende strøm fra land for å elektrifisere sokkelen.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
En slik samtale høres fornuftig ut, som et første skritt på veien mot å finne en felles plattform der vi er enige om faktagrunnlaget, i det minste. I motsetning til det vi driver med i dag: Tilsynelatende tomme løfter, som langt på vei minner om besvergelser, om klimakutt og økt kraftproduksjon.
Men det er kanskje ingen grunn til å få særlig forhåpninger. Det kan være for sent. Samtalen har gått i stå, frontene er for skjerpede.
Vindkraftmotstanderne vil vanskelig la seg overbevise om at det er riktig å sette opp flere hundre meter høye vindturbiner i urørt natur. Og i alle fall ikke av aktører som snakker høyt og lenge om klima og grønnfarge – og veldig lite om hvor mye penger de selv kan tjene på det grønne og flotte som skal finne sted.
Det vil derfor kreve veldig mye av de folkevalgte å sette i gang en slik ny og bedre samtale. Langt mer enn de fleste av dem hittil har klart å bidra med.
I Politisk kvarter i forrige uke angrep Høyres Henrik Asheim Arbeiderpartiet og nestleder Jan Christian Vestre for regjeringens rause subsidier til havvind. Dette prosjektet kan jo betale seg selv, om vi bare tar i bruk hybridkabler, heter det seg nemlig fra Høyre.
[ Trygve Svensson: Kommersialisering er ikke svaret på vår tids store velferdsoppgave ]
Det er en tvilsom påstand. Om hybridkabler, som er en fin og akkurat passe tilslørende måte å si «utenlandskabler» på uten å bruke akkurat det ordet, skal gjøre at havvind betaler seg selv, vil det skje på grunn av såkalte flaskehalsinntekter.
På utenlandskablene vi har i dag, som skaper nok støy som det er, tilfaller disse inntektene det offentlige og brukes til å holde nettkostnadene nede for deg og meg. For at dette skal betale seg selv, må Høyre gi private disse inntektene. Altså vil noen bli veldig rik, mens du må betale mer for nettleia di.
Dette er ingen ny og bedre samtale. Det er den samme gamle tralten, der politikere slår hverandre i hodet med argumenter det er vanskelig for vanlige folk å tolke og forstå.
Særlig bedre ble det ikke av at næringsminister Vestre rakk å kaste inn at «det vil komme hybride kabler» helt på tampen av debatten. Altså tvert imot ønskene til regjeringspartneren Senterpartiet. Bare så vi skal være helt sikre på at forvirringen fortsetter om de tunge løftene som ligger foran oss, liksom.
Det ser med andre ord ut som om vi må vente enda en stund på en ny og bedre samtale. Og slik går dagene i landet som stadig forbereder seg på det grønne skiftet.