Høyre ble den klare vinneren i kommune- og fylkestingsvalget. Stemningen var svært god på valgvaken i Høyres hus i Oslo mandag kveld. Jubelen sto i taket da seieren ble kassert inn og Høye-leder Erna Solberg fikk sin fortjente hyllest. En lang rekke byer og kommuner over det ganske land gikk fra å være røde til å bli blå. Det ble en blåmandag, i dobbel betydning.
Tallenes tale i kommune- og fylkestingsvalget er klar. Triumfen kunne fortjent feires på Høyres valgvaker rundt om i landet. Høyre-leder Erna Solberg har samtidig skaffet seg et solid utgangspunkt for den lange valgkampen fram mot stortingsvalget om to år.
Fasiten er at Høyre har passert Arbeiderpartiet med klar margin som landets største parti i oppslutning. Det skrives norsk historie, for Arbeiderpartiet gikk tilbake og fikk laveste oppslutning på 99 år. Det bør også være en tankevekker at det var Høyre og Frp som vant skolevalgene i forrige uke.
Høyre gikk fram 5,8 prosentpoeng og fikk i snitt 25,9 prosent oppslutning i landets kommuner. Også Fremskrittspartiet gjorde det godt, fram 3,2 prosentpoeng til 11,4. Til sammen fikk diss to blå partiene 37,3 prosent. Ap klarte bare drøyt halvparten med sine fattige 21,7 prosent – tilbake 3,1 fra det som også var et svært dårlig resultat i 2019.
Høyre og Frp gikk altså merkbart fram, og de to høyrepartiene må kunne karakteriseres som seierherrer. Disse to partiene utgjør nå den nye høyrebølgen. Noen vil nok hevde at også Venstre hører med på det laget. Det ble karakteristisk nok applaudert for både Frp og Venstre på Høyres valgvake. MDGs tilbakegang ble møtt med hånlatter.
Høyre greide riktignok ikke å slå rekorden fra kommunevalget i 1979. Den gang fikk Høyre 29,2 prosent, men sammenligningen halter litt. Det hører nemlig med til bildet at Fremskrittspartiet da måtte nøye seg med skarve 1,9 prosent. Høyre var derfor Høyre-bølgen med stor H. I dag må vi inkludere Frp og står dermed overfor en høyrebølge med liten h.
Høyre falt på målingene i innspurten på valgkampen. På den annen side vant Ap tilbake noe tapt terreng. Men på valgdagen var det sammenligningen med 2019-tallene som lyste mot oss på alle skjermene. Hvem teller vel de tapte slag på seierens dag, kunne Høyre-folkene med god grunn si til hverandre.
Det kan trekkes paralleller og assosiasjoner mellom dagens politiske situasjon og den forrige høyrebølgen. Tankene går til tiårsperioden fra 1975. Da hadde Høyre sterk vekst. Kåre Willoch ble statsminister i 1981 og regjerte fram til 1986.
Prosjektet startet med en ren H-regjering som i 1983 ble utvidet med deltakelse fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Regjeringen råtnet imidlertid på rot. Og at Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland måtte ta den økonomiske oppvasken. I parentes bør det nevnes at Sp siden den gang har gått over til rødgrønn side.
Opptakten til den store høyrebølgen, som også var et internasjonalt fenomen, har visse likhetstrekk med dagens situasjon. Kraftig prisstigning og energikriser er to eksempler. Men er også forskjeller som bør trekkes fram. Mens det den gang var høy arbeidsledighet er det i dag mangel på arbeidskraft i mange sektorer. Videre er det på sin plass å minne om at Willoch-regjeringen foretok deregulering av energimarkedet og opphevet NRK-monopolet.
Det er ulike forklaringer på høyrebølgen under Willoch. SV-eren Berge Furre har skrevet at økende velstand svekket den brede oppfatningen om at fellesløsninger var nødvendige. Høyre-mannen Francis Sejersted har forklart Høyres oppsving med Arbeiderpartiets dreining mot venstre etter tapet ved EF-avstemningen i 1972.
[ Tror løpet er kjørt for Støre. ]
Valgforsker Johannes Bergh hevder nå at velgerne som stemmer på Høyre og Frp utgjør en bred koalisjon. I et lengre perspektiv har denne koalisjonen av velgere vokst. Han mener derfor at dette framstår mindre som en bølge og mer som en gradvis endring.
Høyres framgang ved årets lokalvalg kan tolkes som en motreaksjon til Arbeiderpartiets dreining mot venstre ved stortingsvalget i 2021. Venstresiden fikk da et solid flertall på Stortinget, takket være framgangen til Arbeiderpartiets politiske venner. Og takket være at Erna Solberg ble rammet av regjeringsslitasje, etter åtte år som statsminister.
Men nå er det Jonas Gahr Støre som rekordtidlig rammes av slik slitasje. Samtidig som regjeringen står i en politisk spagat. Angrepene kommer fra alle kanter. Strømpriser ute av kontroll, stor prisstigning og kraftig renteøkning er tre eksempler på saker som plager mange velgere. Akkurat som om det hadde blitt noe bedre i disse spørsmålene dersom Erna Solberg fortsatt hadde vært statsminister. Neppe.
Det skal bli interessant å se hvordan kommunene som nå får Høyre-styre blir styrt. Løftene om å redusere, ja endog fjerne, eiendomsskatt blir krevende å innfri på kort tid. Da må det kuttes tilsvarende på andre kommunale utgifter. De store pengene i kommunene går i all hovedsak til eldreomsorg og drift av skoler.
Erna Solberg har, nærmest over hodet på sine lokalpolitikere, lovet at Høyre skal holde igjen på summen av kommunale avgifter. Det blir minst like vanskelig i en tid hvor investeringer i rør og anlegg for vann og avløp er en tvingende nødvendig oppgave. Dette er utgifter som ubønnhørlig skal veltes over på den enkelte husstand, for her er det prinsippet om selvkost som gjelder.
Høyre sitter stille i båten og lar Arbeiderpartiet og Senterpartiet steke i sitt eget fett. Og mandag ga denne strategien god uttelling landet rundt, riktig nok i varierende grad – men samlet sett solid nok til å gi høyresiden en triumf. Erna-effekten slo ut i full blomst. Flinke lokalpolitikere får ha meg unnskyldt.
De såkalte lillavelgerne har i stor grad rømt fra Arbeiderpartiet til Høyre. At det er lokalvalg, er det relativt få som tenker over. Velgerne strømmer tilbake til «trygge, gode» Erna Solberg. Glemt er dessverre mye av Høyre-politikken som ble ført under den borgerlige regjeringen.
Det er neppe noe høylytt rop etter en ny høyrebølge. Men velgerne går likevel til Høyre og Fremskrittspartiet. Bølgen er her allerede. Mye kan imidlertid endre seg fram til høsten 2025. Prisstigning og høy rente er to stikkord. To år er lang tid i politikken.
