Tror løpet er kjørt for Støre

– Jeg tror ikke Arbeiderpartiet vil få noen stor framgang med Støre som partileder. Jeg tror løpet antakelig er kjørt for ham. Han har fått mange sjanser allerede.

Det sier Magnus Marsdal, ansvarlig redaktør i Manifest Media, som kaller seg selv en «digital medieplattform til venstre for midten i norsk politikk».

Alle som uttaler seg i denne artikkelen gjorde det før valgdagsmålingen forelå. Men basert på de siste målingene før valget, blant annet TV 2s supermåling med 8000 respondenter søndag kveld, har det lenge tegnet seg et tydelig bilde av at Arbeiderpartiet har styrt mot et svært dårlig valg.

Høyre blir ifølge Valgdirektoratets landsoversikt for kommunevalget like før klokka 21, største parti med 27,7 prosent – Ap får 21,5 prosent når 42 prosent av stemmene er telt opp.

Høyre vokser med 7,7 prosentpoeng fra lokalvalget i 2019, mens Arbeiderpartiet faller med 3,3 prosentpoeng. Frp øker med 2,5 prosentpoeng til 10,8 prosent, og SV vokser med 1,1 prosentpoeng til 7,2 prosent, skriver NTB.

Dersom dette gjenspeiler valgresultatet må vi helt tilbake til 1924 for å se et annet parti enn Ap som landets største parti ved et valg. Det betyr at en 99 år gammel sammenhengende epoke med Arbeiderpartiet som største parti i Norge er over.

Ifølge Marsdal finnes det ikke én hovedårsak som forklarer hvorfor Arbeiderpartiet sliter voldsomt om dagen. Men han mener partiet nå må tåle debatt om elefanten i rommet: Statsminister og partileder Jonas Gahr Støre.

Respekt og autoritet

Han mener Støres problemer ble tydelige allerede i 2017. Partiet lå godt an på meningsmålingene sommeren før valget, men klarte likevel å surre bort valgseieren.

– Alle trodde de skulle vinne, særlig fordi Ap kunne mobilisere mot Frp i regjering, men Støre fomlet det bort. Blant annet med sine investeringer i hedgefond og et bryggeprosjekt som endte i anklager om sosial dumping. Ap tapte mye på den destruktive nestlederrivaliseringen mellom Hadia Tajik og Trond Giske, som fikk utarte på Støres vakt. Han fikk inn hund og katt som nestledere, lot det eskalere og fikk aldri kontroll. Det tror jeg mange oppfattet som svakt lederskap, sier Marsdal.

Han knytter også politiske skandaler, som Anette Trettebergstuens, Ola Borten Moes, Tonje Brennas og Anniken Huitfeldts habilitetsbrudd til Støres lederskap ved Statsministerens kontor.

– Nå, med habilitetssakene til statsrådene får man litt sånn følelse av hjemme alene-fest. Det er noe som ikke stemmer. Flere jeg kjenner i Ap peker på at Statsministerens kontor (SMK) har vært alt for svakt under Støre. Noe som er litt paradoksalt, for da han selv var stabssjef på SMK for Jens Stoltenberg sto det veldig sterkt, sier Marsdal.

At Ap tapte valget i 2017, og at det i kjølvannet dukket opp en rekke skandaler og konflikter i partiet, mener Marsdal har ført til at Støre har mistet respekt og autoritet blant sine egne.

– Det er sterke spenninger mellom grunnplanet og toppen i Arbeiderpartiet, både klassemessig og geografisk. Partiledelsen fra Oslo vests jobb er å vinne valg, og grunnplanet holder ut med dem fordi de skal vinne valg. Men når valget i 2017 ble fomlet bort mistet Støre autoritet. Det så man tydelig da over 100 Ap-ordførere talte partiledelsen midt imot og sa nei til Acer, sier Marsdal.

[ Det må være lov å være ung og bry seg om penger i en tid hvor alt går til helvete ]

Renter og dyrtid

Leder i sentrum-venstre Tankesmien Agenda Trygve Svensson trekker på smilebåndene av Marsdals analyse av Støre som et hovedproblem for Arbeiderpartiet.

– Magnus er jo en fin fyr som skriver mye smart. Men han har aldri vært særlig positiv til ledelsen i Arbeiderpartiet, sier Svensson, og legger til:

– For eksempel skrev han boka med den famøse tittelen «Mannen uten egenskaper» om Jens Stoltenberg. Stoltenberg er ikke bare en av de mest betydningsfulle norske politikerne i moderne norsk historie, kanskje nest etter Gerhardsen, men han er sannsynligvis også den viktigste generalsekretæren i Nato i moderne tid.

Svensson har i stedet andre analyser av hvorfor ting har blitt som det har blitt. Han peker blant annet på den sterke fragmenteringen på venstresida som en av hovedårsakene til Aps fall. Der Ap i gamle dager lenge var det eneste partiet på venstresida, har vi i dag fem rødgrønne partier.

– Da blir det selvsagt vanskelig å være et samlende og modererende styringsparti, sier Svensson.

Han trekker også fram det åpenbare: At regjeringa har fått vanskelige saker på løpende bånd så lenge de har styrt.

– Det nærmeste du kommer en statsvitenskapelig jernlov er at hvis du styrer gjennom økende renter, dyrtid, høy prisvekst og økte energipriser, så er det ingen som klarer å holde på oppslutningen. «It’s the economy, stupid», for å sitere Bill Clinton. At folk merker at ting blir merkbart tøffere gir selvfølgelig utslag på meningsmålingene. Noe annet hadde vært kjemperart, sier Svensson.

[ Sykdom gjorde Henriette lam i ansiktet: – Mange fordommer der ute ]

Prosent og makt

Han trekker også fram et annet poeng: Det viktigste er strengt tatt ikke hvor mange prosent Arbeiderpartiet får ved valget, men hvor mye makt og innflytelse de ender opp med til slutt.

– Realpolitisk er det utrolig mye mer viktig hvor mange kommuner og fylker Ap ender opp med å styre framfor akkurat hvilke prosenter partiet klokker inn på. For eksempel i 2011 gjorde Ap et veldig sterkt valg, det beste på over 20 år. Men likevel ble mange byer og fylker likevel styrt av høyresiden. Da var Raymond Johansen partisekretær, og han ga alle de lokale toppkandidatene marsjordre om å begynne å samarbeide med andre. Det resulterte i at når 2015 kom ble absolutt hele Norge farget rødgrønt med ulike rødgrønne koalisjoner, sier Svensson.

Han minner om at Arbeiderpartiet i dag styrer 18 av 19 fylker, og mer eller mindre alle de store kommunene, med en håndfull unntak.

– Det har påvirket samfunnsretningen mer enn jeg tror vi er oppmerksomme på. Det er selvfølgelig et symbolsk poeng hvilket parti som er størst, men det som betyr noe er hvem som styrer, sier Svensson.

[ Nettet snører seg sammen rundt Anniken Huitfeldt ]

Strøm og industri

I tillegg til Støre, peker Marsdal på to politiske saker han mener har bidratt til Arbeiderpartiets vedvarende nedtur de siste årene: Strømprisene og industripolitikken.

– Hvis Arbeiderpartiet hadde gjort jobben sin og tatt kontroll på strømprisene, så hadde vi fått en helt annen valgkamp. Da er det Høyre som hadde havna bakpå. Aps og Støres politikk med «EU først» har gått ut på dato. Hvis man vil gjenreise sosialdemokratiet må man på en eller annen måte klare å sette EU-integreringen i andre rekke og stå opp for norske interesser, sier Marsdal.

– Jeg tror også den «Stoltenbergske oljestaten» har gått ut på dato. Med det mener jeg det 20 år gamle regimet der alt handlet om å sikre økonomisk stabilitet i et land med skyhøye petroleumsinntekter, ved å gjemme unna oljepengene i utlandet. I dag ser alle at Norges viktigste næring vil gå ut på dato og at vi må skifte næringsstruktur. Da trenger vi det motsatte av stabilitet. Vi trenger enorme investeringer i havvind, fossilfri skipsfart, kanskje hydrogen og andre grønne eksportnæringer. Men Støre tviholder på den stoltenbergske oljestaten, som kun investerer oljepengene i konkurrerende lands industri, aldri i Norge, sier Marsdal og legger til:

– Å skifte økonomisk regime er kanskje ikke den best egnede oppgaven for en skoleflink embetsmann som Støre, som er opptatt av å følge reglene til Finansdepartementet og EU. Vi trenger industristrateger som Sam Eyde. Eller til og med Kjell Inge Røkke. Tydelige ledertyper, som er mer ulv enn lam. I økonomiske fredstider kan lederne være som lam, men når det blåser opp trenger industripolitikken generaler som peker med hele armen, får fart på nye næringer og gir nasjonen et nytt løft. I et lite oljeland på randen av det grønne skiftet, er det her sosialdemokratiet nå må levere gode svar og politisk handlekraft.

[ Ikea-verneombudet fikk sparken og ble fratatt alle verv: – Jeg kastet opp før jobb ]

[ Knut Hallvard Tufte er fattig og sosialklient i en av Norges rikeste kommuner ]