Høsten 2009 begynte jeg å jobbe som redaktør i sakprosaavdelingen i Gyldendal. Jeg hadde sprenglest Ingar Sletten Kolloens fantastiske biografier om Knut Hamsun sommeren igjennom. Ikke rustet til tennene, men med litt mer litterær ballast i møte med høykulturen. Det var langt ifra tilstrekkelig.
«Ha, sånne som deg prater vi ikke med», sa en høyt elsket romanforfatter (ikke av meg!) da jeg på første forlagsfest fortalte at jeg jobbet i sakprosaavdelingen. Forfatteren, med alle sine ugjennomtrengelige tekster, er garantert innkjøp gjennom Kulturrådet – uavhengig av om han blir lest eller utlånt. For han gir ut romaner.
Hvor mange middelmådige, kanskje også svake, krimromaner finnes det her?
Noen måneder senere leste jeg i Dagbladet at 18 år gamle Regine Stokke fra Kristiansund var død av leukemi. Regine hadde siden hun ble syk skrevet blogg med svært mange følgere. Hennes siste ønske var at bloggen skulle bli bok. Noen uker senere besøkte jeg familien til Regine. De viste meg rommet hennes. Det var lilla. På veggene hang det fantastiske fotografier av rockestjerner, knipset av Regine selv. Våren 2010 lanserte Gyldendal «Regines bok». Den fikk strålende anmeldelser, toppet listene i titalls uker, ble solgt til et dusin land. Og den ble kjøpt inn av Kulturrådet, den gang 1000 eksemplarer, som skulle spres rundt på norske bibliotek.
«Overraskende», sa man i Gyldendal om innkjøpet. «Rart», tenkte jeg. Boken, med sin strålende tekst og fantastiske bilder, toppet utlånslistene, den skulle bety så mye for så mange unge mennesker. Hvorfor skulle ikke en slik bok bli kjøpt inn? Hvorfor var rutinerte forlagsfolk overrasket? Svaret finner man i statistikken. I 2010 ble kun 71 av 253 oppmeldte titler innen sakprosa kjøpt inn. Regines bok var heldigvis en av disse. Mot normalt.
[ Jo Moen Bredeveien: Kan de høye strømprisene faktisk være ulovlige? ]
Sakprosalitteraturens status har vært oppsiktsvekkende lav. Først i 2005 innførte Kulturrådet innkjøp av norsk sakprosalitteratur til bibliotekene, en ordning norske romanforfattere lenge hadde nytt godt av. Det har gått gradvis fremover, men det er langt igjen til målet.
I 2022 kjøpte Kulturrådet inn 104 av 105 skjønnlitterære bøker fra de tre største forlagene, Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug. Samme år meldte de samme forlagene opp totalt 90 sakprosabøker. Innkjøpsordningen hadde kun plass til 35 av dem.
Hvorfor er det slik? Oppfyller samtlige (med ett unntak) skjønnlitterære titler Kulturrådets minstekrav til kvalitet? Vil alle bidra til stor bredde i norsk litteratur? Hvor mange middelmådige, kanskje også svake, krimromaner finnes det her?
Mange flinke folk jobber med skjønnlitterære bøker i de tre største forlagene. Og mange flinke folk jobber med sakprosalitteratur. I begge avdelingene i forlagene finnes utgivelser av varierende kvalitet, men ser man på vilje og tilretteleggelse for innkjøp, så skulle man tro de skjønnlitterære avdelingene kontinuerlig leverte kanoner mens sakprosaavdelingene knapt skrapte sammen en litterær tekst.
[ Kari Kristensen: Glem ordførerkandidaters altfor mange selfier og statsråders daytrading ]
Fakta er at norsk skjønn har forkjørsrett i bransjen, også innad i forlagene. Som en tidligere kollega sier: «Jeg tenker jo at forskjellen på sak- og skjønnlitteratur er uforståelig og gammeldags – det er som en rest fra tider hvor man forholdt seg til forestillingen om et poetokrati og forfattere som romantiske genier». Og når det snakkes om litteratur, så tenker folk på romaner. Sakprosa er liksom ikke litteratur på samme måten, selv om mange romanforfattere ikke når Tore Skeie, Morten Strøksnes eller Erika Fatland til støvelskaftene.
Jeg oppfordrer selvsagt ikke noen til å ta fra én «pasientgruppe» − norske romanforfattere – for å gi til en annen, norske sakprosaforfattere. Men sakprosa må få et løft. De siste årene har Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening lyktes med å sikre ekstrabevilgninger, i 2021 på hele åtte millioner kroner. Det er gledelig. Men langt ifra nok.
I forlagene oppfatter man ordningene med innkjøp for sakprosatitler som bingo. Med god grunn. I 2019 utga Shazia Majid «Ut av skyggene», om første generasjons innvandrere fra Pakistan – nominert til Brageprisen og Kritikerprisen. Men ikke god nok for norske biblioteker. Året etter ga Erika Fatland ut «Høyt, en reise i Himalaya», en imponerende reiseskildring hyllet av en rekke kritikere. «Et mesterverk», skrev Aftenposten. Så vendte Kulturrådet tommelen ned.
Noen år tidligere utga Sverre Mørkhagen «Det norske Amerika», tredje bind om den store utvandringen til Amerika. De to første bindene hadde fått strålende anmeldelser og innkjøp. Gyldendal hadde klokket inn bok nummer tre, også den kritikerrost. Nei, sa Kulturrådet, den er det ikke plass til på bibliotekene.
Jeg kunne ramset opp titalls bøker, men avslutter med historiker Eirik Wig Sundvall, en debutant som våren 2016 utga boken «Gerhardsens valg» – om Norges vei inn i NATO. Fantastiske anmeldelser, vi var sikre på innkjøp. Dette må jo Kulturrådet like? Dette er viktig norsk historie. Men åpenbart ikke viktig nok. Begrunnelse? Nei. Det får man ikke.
Helt til slutt. Min første Baneheia-bok, «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» ble heller ikke kjøpt inn. I all ubeskjedenhet: Jeg tenker også den hadde gjort seg i hyllene på bibliotekene.
For hva er egentlig galt med virkeligheten? Det finnes en allmenn bekymring om at gutter ikke leser. Kan det handle om hva de blir presentert for? Kan flere dokumentarbøker på bibliotekene trekke flere lesergrupper? Jeg tror det. Virkeligheten kan være brutal, fantastisk eller knapt til å tro. Eller alt sammen. Virkeligheten er viktig. Men da må den også være tilgjengelig. Virkelig tilgjengelig.
[ Lars West Johnsen: Ungdommen gir faen. Men hvor har de det fra? ]
