Når man ser aviser, trikker og busskur fylt opp av trynene til ordførerkandidater uten tydelig budskap, kan man få lyst til å la være å stemme. Men det finnes andre som har makt til å endre hverdagen din over natta.
Ingeborg Fegth (26) skjønte en kald vinterdag at ingenting skjedde av seg selv, organiserte seg med flere på baren Lokal i Trondheim, og krevde tariffavtale. Tariffavtalen kom på plass kort tid etter. Ingeborg og flere gikk raskt opp i lønn, og kunne forhandle om lokale tillegg. Ingeborg tok makta i egne hender, sammen med kameratene sine.
Kasim Shah (28), krevde det samme som Ingeborg, sammen med sine organiserte kollegaer på Olivia restaurant i Hegdehaugsveien i Oslo. De endte med å måtte streike i flere måneder for å få rettighetene sine. Det hadde de ikke kunnet gjøre uten den enorme støtten fra fagbevegelsen landet rundt – og ikke minst – streikekassa til Fellesforbundet, som sørget for at de streikende ble lønnet på fagforeningspenger underveis.
Christian Kaborg var tidligere hovedverneombud i Ikea, og fikk sparken dager etter at han kritiserte Ikea for å be ansatte om å komme på jobb selv om de var syke. «De ville hindre meg i å ytre meg om ting jeg som verneombud var kritisk til. Ledelsen oppfattet meg som en brysom tillitsvalgt», sa Kaborg til Fri Fagbevegelse. Han gikk rettens vei. Dommen slo fast at Ikea ikke hadde rett til å frata Kaborg vervet som verneombud.
[ Lars West Johnsen: Hvorfor er vi så sjokkerte over ungdommen? ]
I vinter jobbet jeg for Elektroarbeidernes Fagforening Trøndelag. Der hadde jeg samtaler med to mangeårige tillitsvalgte som, etter å ha tatt viktige kamper for kollegaene sine, opplevde så grundig trakassering fra arbeidsgiver, at de ble langtidssykmeldte. En av dem vurderte også om livet var verdt å leve. Han var lykkelig gift med kone og barn, og det var ingenting i livet hans ellers som tilsa at han skulle vurdere noe sånt. Om disse tillitsvalgte ikke hadde hatt El og IT i ryggen, tør jeg ikke tenke på hvordan det kunne ha gått.
Under årets 1. Mai-markering i Trondheim by, var alt som vanlig: Kaldt, vått, og fylt til randen av forutsigbare taler fra topp-politikere. Helt til den 21-årige elektrikerlærlingen Kevin Ørjansen Karlsen kom på talerstolen. «Som elektrikerlærling må jeg og min generasjon jobbe til godt opp i 70-årene for å få en pensjon på to tredjedeler av lønna. Det gjør meg forbanna», sa Kevin, og fortsatte: «Når vi ser TV-bildene fra Frankrike og pensjonskampen som kjempes der, hvor er da vårt opprør mot pensjonsranet som føres mot oss ungdommer?» Kevins kraftsalve runget over hele Torvet i Trondheim, og endte i trampeklapp og jubel. Kevin, som også var El og IT-landsmøtets aller yngste deltaker i år, med mange appeller på talerstolen, ble en helt og et forbilde for både unge og gamle, på Torvet i Trondheim. Kanskje fordi Kevin talte til ungdommen – som blir de neste tiårenes store pensjonstapere.
23-årige Paula Lorentzen visste at tariffavtale var bedre enn en husavtale, og var opptatt av de ansattes innflytelse på arbeidsplassen. Hun samlet kollegaene sine på Kaffebrenneriet på Røa, og satte makt bak krav: Tariffavtalen kom på plass i 2022, men det pågår fortsatt kamper om rettigheter som ikke er kommet på plass.
I Trondheim har de rødgrønne partiene styrt byen i 20 år. I starten var dette politikk basert på den sagnomsuste «Trondheimsmodellen». Trondheimsmodellen innebærer at klubbene på arbeidsplasser via fagforeningene stiller konkrete krav til de politiske partiene foran kommunevalget. Kravene nedfelles i det samlede Trondheimsmanifestet fra en bred faglig allianse som består av flere forbund.
Om du mangler politiske forbilder, er det Ingeborg, Kasim, Paula og Kevin du kan starte med.
Oslo fikk i 2018 «Oslomodellen», som også var kjempet fram av fagforeningene etter at de ble avdekket arbeidslivskriminalitet ved mange av Oslos byggeplasser. Hovedformålet med Oslomodellen er å forebygge og bekjempe arbeidslivskriminalitet, sosial dumping og korrupsjon. Trondheimsmodellen og Oslomodellen viser at det er organiserte i arbeidslivet som både foreslår, og kjemper fram den mest vitale politikken.
Ingeborg endte med å få flere tusen mer utbetalt i måneden da tariffavtalen kom på plass. Levestandarden hennes ble forbedret. Jobben de tillitsvalgte gjør, skaper endringer som betyr alt i arbeidslivet. Men de kan også bidra til at lokalpolitikken handler om mer enn å flytte busskur og å diskutere høyden på hus. Selv om LO har lyktes med å forme både nasjonal og lokal politikk, sliter de med å kapre folk under 30 år i privat sektor. Halvparten i dette landet jobber i serviceyrker, men bare en av fem er organisert.
[ Lars West Johnsen: Nettet snører seg sammen rundt Anniken ]
Tariffavtale på arbeidsplassen er en selvfølge for mange av oss. I restaurantbransjen er det motsatte et faktum. Å kreve tariffavtale i en bransje hvor det er stor gjennomtrekk, og stadig flere ser sitt snitt til å kunne kjøpe seg ny hytte og yacht for pengene de sparer på å underbetale sånne som Paula, Kasim og Ingeborg, kan være en tøff kamp som krever noen med mot. Om du mangler politiske forbilder, er det Ingeborg, Kasim, Paula og Kevin du kan starte med. De går foran. De viser hvem som har den egentlige makten i samfunnet – om man går sammen med andre og kaprer den.
Nå er riktignok ikke alle jeg har nevnt på valg i år. Men det finnes en haug av andre tillitsvalgte og klubbledere som står på listene til de rødgrønne partiene. Kryss av så mange som helst av dem for ditt parti – og gi slengere til tillitsvalgte i andre parti. Godt valg!