Koranbrenning i Sverige har igjen satt fyr på debatten om ytringsfrihetens grenser. Flere, også her i Norge, stiller nå spørsmål ved hvorvidt denne formen for ytringer skal være tillatt.
Handlingen fordømmes, ikke bare av troende muslimer, men også av både kristne og sekulære nordmenn. Mange av oss kjenner på en klar forakt mot det som oppleves som et hodeløst misbruk av ytringsfriheten vår.
Dette gjenspeiles i en meningsmåling som viser at kun én av tre nordmenn mener det bør være tillatt å brenne koranen eller andre religiøse symboler. Blant svenskene finner vi tilsvarende skepsis, viste en meningsmåling denne uka.
Dette har overrasket mange, siden ytringsfriheten tillater brenning av religiøse bøker, slik lovverket tolkes og praktiseres i dag, både i Norge og i Sverige.
Det er utvilsomt fristende å ønske seg et forbud. De fleste av oss er enige i at koranbrenning er en hatefull handling, og en unødvendig krenking av troende muslimer. Det oppleves dessuten urettferdig at islamofobe ekstremister skal få sette sikkerheten vår på spill. Både ved å vanskeliggjøre Sveriges Nato-medlemskap, men også ved å øke terrorfaren her i Norge, slik PST slo fast tidligere i vår.
Koranbrennerne løper dermed Erdogan, Putin og terroristenes ærend. Problemet er bare dette: Risikerer ikke svenskene å gjøre det samme, hvis de plutselig forbyr en lovlig handling? Et forbud i lys av Nato-spørsmålet vil unektelig sende et signal til Tyrkias autoritære leder.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/WXSMPO3HBFAITIFEEJZXZUKIZQ.jpg)
Vi ønsker ikke å la ekstremister diktere vår sikkerhet, men vi ønsker heller ikke at autoritære ledere skal få diktere vår ytringsfrihet. Dette dilemmaet, som presser seg fram, ble godt formulert av den amerikanske statsmannen Benjamin Franklin: Den som er villig til å ofre sin egen frihet for trygghet, hverken får eller fortjener noen av delene.
Et forbud mot koranbrenning må ikke innføres i affekt
Et annet dilemma som oppstår, er dette: Hvis vi innfører et absolutt forbud mot koranbrenning, risikerer vi ikke da også å utilsiktet forby ytringer som vi egentlig tolererer?
Et scenario kan være iranere som brenner koranen i protest mot det undertrykkende mullaregimet, slik Linda Noor har eksemplifisert med tidligere.
En forskyvning av ytringsfrihetens grenser vil dessuten stille oss overfor nye, vanskelige avveininger. Hvis vi forbyr koranbrenning, skal brenning av burka eller nikab også forbys? Hva med bibelen? Eller Pride-flagg? Skal vi fortsatt tolerere karikaturtegninger?
Det hele koker ned til spørsmålet: Hva kan et liberalt demokrati tåle av ytringer?
Målet bør være at vi tåler det aller meste, mener jeg. Vi trenger å møte ytringer som vi er sterkt uenige i, enten de er religiøse, politiske, moralske eller vitenskapelige. Det er ubehagelig når noen utfordrer vår virkelighetsforståelse, men også helt nødvendig.
Gjennom tidene har religionskritikk bidratt til at mennesker kan bryte løs fra religiøse dogmer, og frigjøre seg fra maktovergrep. Slik kritikk har også vært nødvendig for å oppnå rettighetene som kvinner og homofile har i dagens vestlige samfunn.
Dette viser hvordan ytringsfriheten er ikke bare viktig for enkeltmenneskene som utøver den. Den er minst like viktig for mottakerne av kritikken, og for samfunnet som helhet.
Religionskritikken «har vist seg helt nødvendig for utviklingen av demokratiske rettsstater», påpeker ytringsfrihetsekspert og jurist Anine Kierulf. I lys av disse ordene er det verdt å merke seg at fremveksten av autoritære politiske regimer kjennetegnes nettopp av det motsatte: At muligheten for å ytre seg innskrenkes.
Vi lever i en tid hvor antall demokratier er i drastisk nedgang, år etter år. Autoritære statsledere vinner terreng, også i Europa. Dermed må vi være spesielt årvåkne i spørsmål som handler om ytringsfriheten vår. Til og med i møte med noe så vulgært som koranbrenning.
Vi som prinsipielt forsvarer ytringsfriheten, bør være de første til å ønske denne debatten velkommen
«Blasfemi er all maktkritikks mor». Slik siterer Anine Kierulf en teolog hun en gang snakket med. Her i Norge hadde vi lenge en blasfemiparagraf – en såkalt sovende paragraf som ble fjernet fra straffeloven i 2005.
Den siste som ble offentlig tiltalt var Arnulf Øverland i 1933, for hans tale «Kristendommen – den tiende landeplage». Han ble riktignok frikjent, men tiltalen illustrerer det problematiske med paragrafen: Den hadde først og fremst som mål å beskytte religioner og religiøse institusjoner.
I dagens lovgivning er målet derimot å beskytte individers rettigheter, gjennom den såkalte hatparagrafen. Koranbrenning er dermed lov fordi det regnes som kritikk mot islam, ikke mot muslimer. Dette er et viktig, men også vanskelig skille. Spesielt siden koranbrenning, som er lovlig, ofte utføres samtidig som hatprat, som er ulovlig.
[ Linda Noor: Barn skal ikke være slagmark for kulturkrig ]
«Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det», sa Voltaire. Ordene er sterke, de gir meg nesten frysninger. Kanskje bør vi likevel være litt forsiktige med å være tolerante på vegne av andre. Det er lett å være en prinsipiell forsvarer av ytringsfriheten, når man selv er lite utsatt for hatefulle ytringer.
Vi som prinsipielt forsvarer ytringsfriheten bør derfor være de første til å ønske velkommen en debatt om koranbrenning. Selv om flere av oss er hellig overbevist om at vi begir oss ut på en farefull vei, hvis vi først begynner å forby ytringer vi ikke liker.
Det er god grunn til å advare mot å innføre et forbud i affekt, framprovosert av enkelthendelser, eller i presset politisk situasjon. Skal man først skyve på ytringsfrihetens grenser, må det gjøres på våre premisser – ikke på premissene til ekstremister eller autoritære ledere.
En debatt om koranbrenning, enten det er i Norge eller i andre land, må tas med et kaldt hode, uten kniven på strupen.
[ Linn Stalsberg: De som forvalter penger og makt stjeler fra oss alle sammen ]