Nato foreslår å etablere kontor i Japan. Men hva gjør Nato egentlig i Stillehavet i det hele tatt? Hvor har det blitt av berettiget kritikk av denne småkoloniale interessen for asiatisk politikk, eller mer presist: Hvorfor er det bare Frankrikes president Emmanuel Macron som virker å være kritisk til dette ?
Til Financial Times sier franske diplomater at de er imot «alt som kan føre til spenning mellom Nato og Kina». Det pussige med dette er at så få – også norske politikere – stusser ved hele Nato-designen her: Er ikke dette en vestlig militærallianse? Hva gjør de i Østen?
Norske medier er mer euforiske over å få Nato-lederen på tomannshånd, enn å stille han til veggs.
Vi trenger en saklig og politisk kritikk av verdens mektigste militærallianse. Vi vanlige folk har lov til å blande oss inn. Det er verneplikt i Norge. Hvis våre felles barn kalles inn til militærtjeneste, kan de på grunn av denne alliansen bli kastet ut i kriger som handler om annet enn Forsvaret (som det fremdeles heter). Vi borgere skal på alle måter sikres at om militær innsats beordres, da er det aller, aller siste utvei, etter at alt annet er forsøkt. Stoler vi på at en militærallianse prøver alle andre utveier før militær innsats settes inn? Får vi de svarene vi har krav på? Stiller vi alle nok spørsmål?
Hvis ikke Nato får saklig kritikk, overlates dette raskt til miljøer i nærheten av konspirasjonslandskapet og innenfor ekstremhøyre. Dermed blir Nato-kritikken pakket inn i språk og sammenhenger som kan gjøre den lett å avvise av støttespillere. Det er en farlig galei. Den eneste måten å hindre dette på, er å våge og ville, kjenne vårt Nato, og kreve svar og ansvar selv av vår egen generalsekretær, Jens Stoltenberg.
[ Lars West Johnsen: Spøkelset fra 9. april 1940 hjemsøker oss. Vi kan ikke igjen være uforberedt ]
Antimilitarister i alle partier og på alle tuer må gripe fatt i våpenopprustningen som nå skjer etter press fra Nato, og utvidelsen av Nato, som på helt udemokratisk vis også bare skjer. For oss som har levd lenger enn fra i går: Å være kritisk til Natos ekspansjon, var altså mainstreamvenstre for bare litt siden. Nå, mer enn noen gang, er det viktig å finne igjen den røde tråden her.
Kanskje hadde det vært helt annerledes om en Nato-leder var tyrkisk, ungarsk eller amerikansk, fremfor at det var vår egen eksminister. Nå virker norske medier mer euforiske over å få Nato-lederen på tomannshånd, enn å stille han til veggs med krevende spørsmål om organisasjonens gjøren og laden. Man trenger altså ikke ville Nato til livs for å være kritisk til Natos prosjekt av i dag. Det er bare så altfor stille. Det som når man går i skogen og ikke lenger hører alle fuglelydene slik man gjorde for bare få år siden. Det er uhyggelig. Den samme uhyggen kom snikende mens vi hadde besøk av hangarskip og Nato nylig i Oslo – stillheten som skrek til oss der det skulle vært viktige spørsmål og samtaler.
Hvor var pasifistene i SV? Hvor var militærnekterne generelt? Hvor var fredsforskerne? De gode utenriksjournalistene? Man skulle si hvor var fredsbevegelsen, men den er jo bare på dugnad og gjorde faktisk sitt beste på tross.
[ Kjell Werner: Høyre-bølgen med stor H synes å slå an blant velgerne ]
Aldri glem at Nato ikke er FN. FN er kronisk underfinansiert. Nato får det de ber om. Her er det, i motsetning til FN, konkurranse om å være den beste allierte og vise at man er villig til å levere på kommando. Nato er tross alt militært regime.
Nato har ikke alle mennesker på jorden sitt beste som sin agenda, slik FN har. Natos agenda er, som de selv skriver i sin offisielle Twitter-bio: «Arbeider for fred, sikkerhet & frihet for en milliard mennesker». Det er korrekt det. Nato jobber for sine egne. De sju milliarder andre er, vel, de andre. Dette er ikke en hjelpeorganisasjon. Det er heller ikke et arnested for diplomati, eller et sted der det forskes på og jobbes med fredsløsninger, tross Twitter-bioen.
Nato ble opprettet i 1949 som en vestlig militærallianse mot kommunismen i Sovjet. Som svar opprettet Sovjet i 1955 Warszawapakten. Den ble lagt ned i 1991 etter murens fall. Dessverre gjorde ikke Nato det samme, man gikk i stedet inn for å åpne opp for militære operasjoner utenfor eget område. I 1999 ble dette formalisert som en out of area-strategi i Washington, samtidig som østeuropeiske land ble en del av alliansen.
Ved at Sverige og Finland nå, uten en skikkelig demokratisk debatt, og med svensk-kurderes hode på det tyrkiske Nato-fatet, også blir medlemmer, mister Europa to viktige nøytrale land som kunne løftet fram diplomati og fred. Det er sikkert dem som føler medlemskapet som trygghet. Selv synes jeg nyheter om uro langs den finske grensen og gjensidig utvisning av diplomater, samt potensial for enda flere USA-baser i Norden, inngir en følelse av å forsterke fiendskap og forverre diplomatiske løsninger på sikt. Vi kommer til å se på denne Nordens Nato-prosess med ganske forunderlige øyne om 10 år.
[ Anders Bjartnes: 2030-målene kan nås, men kvotehandel må til ]
Ved inngangen til 2021, før Ukraina-krigen, vedtok den amerikanske kongressen det største militærbudsjettet i amerikansk historie. Også Kina, Sør-Korea og Australia har økt sine militærutgifter de siste årene.
Når Nato ruster opp mer enn noen gang etter Ukraina, må man ta for gitt at andre allianser gjør det samme. Opprustningsspiral er en ting. Den er i teorien uendelig, og kan kun stanses ved hjelp av politiske virkemidler, gjerne presset fram av folkelige krav. 30 Nato-land står i dag for halvparten av verdens militære ressurser mot de øvrige 163 land, ifølge svenske SIPRIs årbok for 2021/22.
Tidligere direktør for kvinner og fredskultur i UNESCO, Ingeborg Breines, skriver i sin helt nye bok «Fredskultur» at verden i løpet av ett minutt mister mellom 20–30 barn i krig eller konflikt. På det samme minuttet brukes 34 millioner kroner til militære formål verden over. Hun minner oss om hvordan Nato tar oppmerksomheten og ressurser ikke bare fra FN, men også fra verdens klima- og miljøkriser. Mens vanlige folk slet og led under covid-19 var Nato og Stoltenberg i sin årsrapport i 2022 stolte over at allierte land økte sine militære budsjetter på tross av pandemien. Er det noe Stoltenberg burde være stolt av?
Politisk, faktabasert og kritisk analyse av Natos utvikling er viktig. Nato er et pengesluk for våre skattepenger og må stå til rette. Men hvem stiller dem til rette, om politikere og medier er stille?
Hvis man ønsker fred i verden, må man jobbe for fred, betale for fred, prioritere arbeid for fred. I dag investerer verdens stater enormt mye mer i militære løsningen, og Nato er den største militære aktøren av alle, med rett til å innkalle våre barn for å drepe og dø. Da må de – og vi – tåle debatt.
[ Lars West Johnsen: Fiender og folkefiender - la oss dyrke de som våger å gå en annen vei ]