Miljødirektoratet har presentert en omfattende katalog over mulige klimatiltak som sammen kan sikre at målet i Hurdalsplattformen om 55 prosent utslippskutt kan nås i 2030 – gjennom tiltak på norsk territorium. Rapporten som klima- og miljøminister Espen Barth Eide har bestilt viser at dette er teknisk mulig.
Men politisk og økonomisk skal det holde hardt. Skal målet kunne nås, må det sporenstreks iverksettes langt kraftigere politiske tiltak enn vi har sett til nå.
Politisk og økonomisk skal det holde hardt
Målene fordrer for eksempel en ganske omfattende omlegging av landbrukspolitikken. Uten færre drøvtyggere, så vil ikke metanutslippene fra landbruket falle så mye som Miljødirektoratet forutsetter. Et annet tiltak er massiv elektrifisering av oljeplattformer. Dette krever som kjent mye ny og kostbar grønn strøm – i likhet med nær sagt alle andre tiltak for å få ned utslipp fra industrien.
Et meget usikkert kort er direktefangst av CO2 fra luften, sammen med et betydelig omfang av karbonfangst og -lagring. Dette blir ikke billig, og er teknologisk krevende.
Denne våren har gitt mange dårlige nyheter om forsinkelser, kostnadssprekker og kanselleringer av store klimaprosjekter. Utsettelsen av karbonfangstprosjektet på Klemetsrud er et eksempel, likeledes Equinors stopp for Trollvind-prosjektet og tilsvarende for biodrivstoffabrikken Biozin, som var planlagt i Åmli i Agder.
Vi har altså en situasjon der Miljødirektoratet som fagetat viser at det er mulig å nå klimamålene med innenlands tiltak, mens realiteten på bakken er at mye blir dyrere og vanskeligere enn forutsatt. På noen områder, som elektrifisering av lastebiler, går det riktignok fortere enn man trodde for noen år siden. Men oppsummert er bildet likevel svart med tanke på Hurdalsplattformens «omstillingsmål» om at alle kutt skal tas innen Norges grenser.
[ Kjell Werner: Veireform på ville veier ]
Hurdalsplattformens «omstillingsmål» var et forsøk på å rydde opp i den norske klimapolitikkens virvar av ulike mål. Det representerte samtidig et brudd med linjen som ble fulgt da Jens Stoltenberg var statsminister. Han jaktet på kostnadseffektive løsninger og satte sin lit til internasjonal kvotehandel.
Faren ved for sterk avhengighet av kvotehandel, er at for små ressurser settes inn i nødvendig omstilling av økonomien. Norge risikerer å bruke store penger på å omstille andre lands økonomi i grønn retning, heller enn vår egen.
En annen fare er at alle sær- og sektorinteresser peker på noen andre, et annet sted. Da ender klimapolitikken i ansvarsfraskrivelse, med jakt på begrunnelser for at akkurat «vår» sektor skal slippe unna omstillinger og endring.
Samtidig er det ikke tvil om at globalt og europeisk samarbeid er avgjørende for å få til omfattende klimakutt. EUs samarbeid om klimapolitikken gjør det langt lettere å få til store utslippskutt enn om alle land sto hver for seg. Fordi Norge er en del av EUs klimasamarbeid, kan vi lene oss mot samarbeidsmekanismene EU legger til rette for. Det er ikke noe galt i å bruke disse ordningene. Det er tvert imot en styrke å kunne utnytte fordelene ved forpliktende internasjonalt samarbeid, men det forutsetter naturligvis at vi også tar vår del av byrdene. Det er mange uavklarte og krevende saker på bordet i relasjonen mellom Norge og EU på klimaområdet, og det vil neppe være slik at Norge kan forsyne seg av regelverket som om det var et koldtbord.
[ Lars West Johnsen: Kronekursen suger livskraften ut av oss. Det er kjipt å være fattig og uønsket ]
Det er svært mange «fugler på taket» i Miljødirektoratets rapport, både av politisk, økonomisk og teknologisk art.
Å bruke mulighetene for samarbeid og kvotehandel i EU-regelverket, vil derfor trolig bli et verktøy som regjeringen vil velge å ta i bruk, et eller annet tidspunkt mellom nå og 2030. Det vil bety tilbaketog fra Hurdal, men slett ikke at Norge kan unnlate å kutte hjemme.
Oppmerksomheten bør konsentreres fullt ut om tiltak som gjør at vi tar viktige steg mot et samfunn så godt som uten klimagassutslipp, altså der vi skal være i 2050. Å se på Miljødirektoratets katalog med «2050-briller», vil derfor være til god hjelp for politikerne.
Å bruke store ressurser på å gjøre fossil energi til litt renere fossil energi gjennom ressurskrevende elektrifisering av oljeinstallasjoner, vil med et slikt blikk være en dårlig idé. Vi vet at produksjonen av fossil energi skal ned, uansett. Derimot vil det være helt riktig å sørge for at for eksempel kunstgjødselproduksjon kan skje helt uten utslipp. Også i en verden med nullutslipp vil vi trenge kunstgjødsel for å produsere mat til verdens befolkning. Derfor vil det være riktigere å prioritere strøm og kroner til ren gjødselproduksjon, heller enn til elektrifisering av oljeplattformer.
Det er også et poeng at motvilje mot tiltak i Norge, som å kutte i kjøttforbruket, gjør oss mer avhengig av samarbeidet med EU for å kunne levere på forpliktelsene Parisavtalen gir oss. Jo mindre utslippene kuttes i Norge, jo større blir avhengigheten av ulike former for kvotehandel med EU. Det bør være et tankekors – ikke minst for Senterpartiet.
