Det er absurde tider for oss som trodde vi levde i den evige fredens tid. Landet er på krigsfot, og vi ruster oss nå for krig. Sprengingen av damanlegget Nova Kakhovka i Ukraina minner oss på krigens grenseløshet og rekkevidde langt utover skyttergravene.
Onsdag, den 7. juni, la forsvarssjef Eirik Kristoffersen fram sine ønsker for utviklingen av det norske Forsvaret. Datoen er ikke tilfeldig. Den er trippelt symboltung, for den som vil se. Det er nasjonens selvstendighetsdag, datoen vi oppløste unionen og forlot svenskene i 1905. Det var dagen kong Haakon og kronprins Olav forlot Tromsø og Norge i 1940, og ikke minst var det dagen kongefamilien kom hjem igjen etter fem års krig i 1945.
Rådene til regjeringen har vært skrevet i krigstyper
7. juni er nasjonens kanskje viktigste merkedag. I 2023 benyttes den til å mane til kraftig opprustning. Det står igjen om vår framtidige selvstendighet og frihet. «Forsvaret har betydelige operative svakheter, noe som utfordrer Forsvarets evne til å møte sikkerhetssituasjonen og håndtere de mest krevende situasjonene Forsvaret kan stå overfor», skriver forsvarssjefen. Det er å pakke inn sannheten: Forsvaret av i dag kan ikke beskytte oss.
Tidligere har denne øvelsen, der sjefen for våre væpnede styrker hvert fjerde år legger fram sitt fagmilitære råd til politikerne, handlet om teori som møter realiteter. Forsvarets øverste offiser har lagt fram sine scenarioer og modeller, og Stortinget har brukt pengene på noe annet. På skole, helse, samferdsel.
Det har riktignok vært lettere å fange politikernes oppmerksomhet etter russernes invasjon av Krym i 2014. «De siste 30 årene har rammebetingelsene for Forsvaret gått nedover hele tiden. Men vinden har snudd de siste årene, og det er gjort en gjenoppbygging», oppsummerte forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen med i et intervju før han gikk av sommeren 2020.
Likevel var det sånn at da Bruun-Hanssen la fram sitt fagmilitære råd med fire alternativer i 2019, der det med det høyeste ambisjonsnivået var det han trengte for å oppfylle forsvarssjefens mandat, endte regjering og storting opp med planer som lå nærmest minimumsløsningen i rådet.
[ Hedda Langemyr: Slik Narvik var strategisk viktig i 1940, er Norge det i 2023 ]
Nå er rollene definitivt snudd. Nå er ikke krig lenger teori, det er virkelighet og det er forsvarssjef Eirik Kristoffersen som har støvlene på og kjenner behovene, og politikerne har knapt noe annet valg enn å lytte og handle. Budskapet er ikke til å misforstå. Råd og innspill som har kommet til regjeringen, som neste år skal legge fram sin langtidsplan for Forsvaret, har vært skrevet i krigstyper.
Mandag leverte Totalberedskapskommisjonen sin fyldige rapport. Sivilsamfunnet må gjøre seg klart. Vi må i beredskap. Familier så vel som bedrifter og det offentlige. Allerede onsdag fikk kommisjonen sin første politiske reaksjon da regjeringspartiene og SV på Stortinget la fram sin pakke for å styrke samfunnet øst i Finnmark. Folk i Sør-Varanger og Kirkenes er uten sidestykke de i Norge som hardest har fått kjenne krigen mot Russland. 105 millioner kroner er ingen voldsom utgift, men det peker i en tydelig retning for vårt norske fellesskap.
Forsvarssjefens råd onsdag kompletterer rekken med sju rapporter som nå er kommet til regjeringen. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har vært tydelig om en alvorlig forverret sikkerhetssituasjon. Etterretningen og PST også. Forsvarsanalysen fra Forsvarets forskningsinstitutt peker på betydelig underfinansiering av Forsvaret. Forsvarskommisjonen, den første siden 1990 da verden sist ble snudd på hodet, kom med sin rapport i begynnelsen av mai.
Kommisjonen la ingenting imellom. Full alarm. Kommisjonsleder Knut Storberget var mer enn tydelig på at den norske forsvarsevnen er i grell kontrast til den rådende sikkerhetssituasjonen og det som kan komme. Kommisjonen foreslo en umiddelbar økning av forsvarsbudsjettet på 30 milliarder slik at Norge når Natos krav. I tillegg krevde kommisjonen 40 milliarder i året i ekstrabevilgninger de neste ti årene.
Det er lett å gå seg vill i tall. Forsvarssjef Kristoffersen ønsker seg 8 milliarder mer hvert år fra 2025 til 2031. Akkumulert vil det styrke forsvarsbudsjettet med 56 milliarder kroner utover det som allerede er politisk bestemt. I dag er budsjettet på 76 milliarder kroner. Han er også tydelig på at gjeldende langtidsplan, som Stortinget vedtok i 2020, mangler økonomisk realisme. Skal ambisjonene nås, mangler Forsvaret 80 milliarder fram til 2028. Regjeringens plan så langt har vært å styrke forsvarsbudsjettet med 11 milliarder innen 2026.
[ Støtter Russlands invasjon av Ukraina ]
Poenget er at Forsvaret i møte med en ny, sjokkerende virkelighet mangler penger til å gjøre jobben. «Forsvarets utholdenhet og mulighet til å operere over tid er marginal», skriver Kristoffersen i sitt råd til politikerne. Han mangler soldater, materiell og ammunisjon, men sliter også med datasystemer, og nedslitte bygninger og anlegg. I tillegg har Forsvaret særlig store svakheter til sjøs og mangler luftvern, og det har ikke dybde til å holde ut i en eventuell krig. Forsvaret trenger mer av alt.
Det er en interessant knipetangsmanøver som nå er iverksatt mot det politiske miljøet. Forsvarssjefens krav er lavere og mer langsiktige enn Forsvarskommisjonens, og det kan øke sjansen for at generalens forventning innfris. For hvordan vil det se ut om Stortinget igjen går inn for en minimumsløsning? Forsvarskommisjonen har også gått i bresjen og manet til brede, sterke politiske forlik på Stortinget. Det er bra for Kristoffersen.
Nå er gode råd dyre, men politikerne må og vil lytte til dem og finne milliardene Forsvaret trenger. Det er spøkelset fra 9. april 1940 som hjemsøker oss. Vi kan ikke igjen være uforberedt. Og få politikere vil våge annet enn å sørge for at forsvarsevnen styrkes. Landets overskuelige framtid vil være preget av Russlands krig og av gryende stormaktsfiendtlighet. Det vil koste oss og prege oss.
Selv med dype norske lommer, krever dette beinharde politiske prioriteringer i årene som kommer. Folk flest må akseptere at pengene og hendene også må tas fra en tjeneste nær deg.
