Kommentar

At det er mer interessant at gullfisken til naboen døde, bør ikke være vår skyld

Humanitære kriser som burde ryste oss, forbigås som ingenting. Hvorfor er det slik?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«At 100.000 mennesker dør i Afrika er like interessant som at 1.000 mennesker dør i Tyskland. Det er igjen like interessant som at 10 mennesker dør i Norge. Men det er mer interessant at gullfisken døde hos naboen».

Ordene tilhører Nils Mørk, tidligere kommunikasjonssjef i Leger uten grenser, men gullfisk-prinsippet er en velkjent læresetning fra journalistikken. Dessverre. I dag legger Flyktninghjelpen fram verdens ti mest neglisjerte kriser. Som alltid er den nedslående. Og en viktig påminnelse for alle som jobber i media.

I år topper Burkina Faso listen, etterfulgt av Den demokratiske republikken Kongo og Colombia. Nedover på listen finner vi Sudan, Venezuela, Burundi, Mali, Kamerun, El Salvador og Etiopia. For at et land skal bli karakterisert som glemt, legger Flyktninghjelpen tre hovedkriterier til grunn: Manglende medieomtale, finansiering og politisk vilje. Analysen blir gjort på globalt nivå, men den er likevel en god anledning til å kikke oss selv litt i kortene her hjemme.

Men det er nå slik at vi har et samfunnsoppdrag

I fjor nevnte norske medier Burundi 378 ganger, til tross for at hele 70 prosent av befolkningen lever i fattigdom, og mer enn 50 prosent av alle barna lider av akutt feilernæring. Colombia fikk omtale 4.834 ganger. Etiopia ble nevnt 4.656 ganger. Av landene på lista skrev vi mest om Mali. Hele 5.163 ganger. Til sammenligning ble Ukraina omtalt 260.108 ganger.

Hvorfor er det slik? Gullfisk-prinsippet høres kanskje ut som en dårlig unnskyldning, men det er ganske reelt. I fjor gikk et land som grenser til Norge til brutal angrepskrig mot sitt naboland. Selvfølgelig dominerer det nyhetsbildet. Men det er likevel nedslående lav interesse for kriser på det afrikanske kontinent blant norske lesere.

Sist Dagsavisen skrev om den humanitære krisen i DR Kongo ble artikkelen lest en femtedel av en vanlig godt lest artikkel hos oss. Og vi har ifølge undersøkelser lesere som har høyere grad av solidaritet med svakere grupper enn gjennomsnittet. Saken ble prioritert av avisa, men vi ble ikke overrasket da vi så lesertallene. Sist vi omtalte Etiopia skjedde det samme.

Jeg er sikker på at redaktører i andre aviser kan komme med lignende eksempler. Det kan hende spesielt interesserte lesere foretrekker utenlandske nyhetskilder, som er tettere på, eller at de følger med på det som skjer i utlandet i sosiale medier. Det er også helt menneskelig at man er seg selv nærmest. At man bryr seg mest om det som rammer seg selv. At man er mer opptatt av det nære, er helt naturlig.

Men det er nå slik at vi har et samfunnsoppdrag. Lesertall skal ikke styre absolutt alle prioriteringer. I tillegg har Dagsavisen et mål om å forklare og gi innsikt om utenriks. Også krisene vi har lett for å glemme. Flyktninghjelpen har i sin rapport noen råd til media. Invester i journalistikk fra underrapporterte kriser, bidra til debatt og vær en vaktbikkje. Og ikke slutt å kjempe for pressefrihet. Velg løsningsorienterte vinklinger. Det kan være mye god lærdom her. Mediene kan ikke tvinge leserne til å bry seg. Vi skal ikke lure folk til å lese om kriser de vil glemme heller. Men vi skal gi dem muligheten.

At det er mer interessant at gullfisken døde hos naboen, skal ikke være vår skyld.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen