Kommentar

Etiopias sammenbrudd

Etiopia har gått fra kontinentets håp, til kontinentets verste krigsområde på mindre enn to år, hva skjedde egentlig?

Mennesker med store blå og grønne plastbaljer venter i matkø i Etiopias Tigrayregion i juni i år.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er mindre enn to år siden Etiopias statsminister Abiy Ahmed ble tildelt Nobels fredspris i Oslo, elleve måneder senere invaderte troppene hans den nordlige provinsen Tigray, og utløste en av de verste humanitære krisene verden har sett på flere tiår.

En artikkel i tyske Der Spiegel portretterte nylig statsministeren som en sterkt religiøs mann som oppfatter han har et slags mandat fra Gud. Artikkelen hevder videre at det var nettopp Nobelprisen som ga han sjøltilliten til å tro på dette, og dermed indirekte førte til invasjonen av Tigray i november 2020.

Det kan så være, men hans politiske prosjekt går langt utenfor personen Abiy Ahmed. Det handler om et Etiopia som stadig er i støpeskjeen etter årevis med krig og autoritære ledere. Foranledningen for siste års krigføring i Tigray-provinsen var en pakke reformer statsministeren satte i gang etter å ha fått posten i april 2018.

I nesten tre tiår var Etiopia styrt som en føderasjon, under ledelse av Det etiopiske folks revolusjonære demokratiske front (EPRDF). EPRDF var en koalisjon av ulike geriljabevegelser, dominert av Tigrayan Peoples Liberation Front (TPLF). Tigreanerne er landets tredje største folkegruppe, men dominerte lenge altså politikken, og satt høyt i landets forsvarsstyrker. Dette endret seg under statsminister Ahmed, som har sitt opphav i de to største folkegruppene, amhara og oromo. Mange fra TPLF forlot hovedstaden Addis Abeba og trakk seg tilbake til provinshovedstaden Mekelle i Tigrayregionen.

Da et valg som skulle gjennomføres i fjor, ble avlyst på grunn av pandemien, arrangerte man et eget valg i Tigray. Fra Addis Abeba ble dette tolket som en trussel mot Etiopias integritet. I begynnelsen av november i fjor kom det altså til trefninger ved flere forlegninger i Tigray, og 4. november ble landets forsvarstropper sendt mot Mekelle. Siden har krigen omfattet det meste av den nordlige provinsen.

I forkant av invasjonen trodde mange på en lysende framtid for det som var kontinentets raskest voksende økonomi. Den unge og velutdannede statsministeren Ahmed, fikk mye av æren for en ny giv ikke bare hjemme, men også i regionen. Etiopia med sine 110 millioner innbyggere er Afrikas nest mest folkerike land, og også sete for Den afrikanske Union (AU).

Mange trodde på en lysende framtid for det som var kontinentets raskest voksende økonomi.

—  Maren Sæbø

Med krigen i Tigray bølgende fram og tilbake det siste året, med deltakelse fra minst et annet afrikansk land, Eritrea, har AU vært merkelig passiv. Det er for så vidt ikke noe nytt, i de nesten 40 årene AU eksisterte som Organisasjonen for Afrikansk enhet, fram til 2002, var organisasjonen kjent for sin maktesløshet overfor medlemsland som gikk til krig mot egen eller naboens befolkning. Dette var nettopp en av grunnene til at organisasjonen fikk nytt navn og ny «grunnlov» for 20 år siden.

I tida som har gått siden har man blant annet bygd opp et Freds- og sikkerhetsråd, for å takle konflikter på kontinentet. Afrikanske løsninger på afrikanske problemer har vært målet, gitt kontinentets blandede erfaringer med innblanding utenfra. Og i noen tilfeller har man også klart å ta noen grep for å dempe eller løse konflikter.

Men dette Freds- og Sikkerhetsrådet sitter som resten av AUs sekretariat i Etiopias hovedstad Addis Abeba og har ikke villet blande seg i det som det anser som vertslandets interne problemer. Dette har blitt stadig vanskeligere ettersom den internasjonale kritikken av Etiopia har tiltatt, blant annet gjennom gjentatte fordømmelser fra FNs sikkerhetsråd.

Derfor er den tidligere nigerianske presidenten Olusegun Obasanjo nå utnevnt som spesialutsending til Afrikas horn. Obasanjo forsøkte å megle i Tigray-konflikten alt i november i fjor og nå har han hele AU bak seg i sine videre forsøk.

I mellomtiden synker Tigray, og nå også deler av naboprovinsene Amhara og Afar lenger ned i krig og humanitær krise. FN anslår at rundt sju millioner mennesker i disse regionene trenger matvarehjelp, og 400.000 er allerede rammet av sult. FN og humanitære organisasjoner jobber på spreng for å få inn lastebiler med mat, et arbeid som møter stadige hindringer både i form av krigshandlinger og en alt mer fiendtlig holdning fra myndighetenes side. I løpet av den siste måneden har flere høytstående FN-representanter blitt kastet ut av landet, fra før er flere humanitære organisasjoner, deriblant norske Flyktninghjelpen blitt tvunget til å stanse sine operasjoner.

Både for folk i Tigray, og for folk ellers i Etiopia føles nå denne konflikten som eksistensiell. I Tigray hevder de tigreanske forsvarsstyrkene TDF (arvtakeren til TPLF) at de kjemper for å bryte den humanitære blokaden myndighetene har lagt på regionen, og redde folket fra sultedøden. I hovedstaden Addis Abeba hevder myndighetene på sin side at opprørerne fra Tigray er ute etter å ødelegge hele landet. Denne polariserte konfliktforståelsen har skapt steile fronter blant etiopiere både i hjemlandet og i utlandet. Verbale slag står i sosiale medier, akkompagnert av falske nyheter og trollkampanjer.

Skal det lykkes AUs utsending Obasanjo å dempe konfliktnivået, trenger han internasjonal støtte. Og for befolkningen som nå ikke har mat på bordet, både i Tigray og andre provinser, haster det nå med å få partene til bordet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen