Jeg er litt forbannet på meg selv. For min egen uvitenhet. For mitt eget ønske om å fremstå som verdensvant, spennende og uselvisk. For jeg var jo ikke det. Jeg ønsket å lære og forstå, men jeg var nok mest av alt oppmerksomhetssyk.
Mine kortvarige møter med barn i Afrika ble til bildekaruseller på Facebook. Jeg ville vise fram mitt engasjement. Og jeg poserte sammen med smilende barn jeg ikke husker navnet på en gang. Jeg skammer meg. Til mitt forsvar er dette snart 15 år siden.
Årets sommerferie er rett rundt hjørnet, og aldri før har vi nordmenn planlagt å bruke så mye penger på ferien som i år, til tross for prisvekst og rentehopp. Det viser en undersøkelse fra Sparebank 1, omtalt i TV 2. Det er nærliggende å tro at større feriebudsjett, betyr eksotiske reisemål. Og én ting eksotiske reisemål ofte har til felles er fattigdom.
Her drikker folk for å glemme undertrykkelsen, ble jeg fortalt.
Fattigdomsturisme, eller slumturisme, har vært populært lenge. Det er estimert at rundt én million turister besøker fattige områder hvert år. Vi flokker til favelaene i Brasil, townshipene i Sør-Afrika, slummen i Mumbai og belastede strøk i Los Angeles. I 1860 ble det engelske uttrykket «slumming» oppført i Oxford-ordboken, og i 1884 publiserte avisa New York Times en artikkel om den siste trenden «Slumming in this town».
Hva er det egentlig som motiverer folk til å ville besøke de fattigste delene av et land? Hvorfor er folk så interesserte i å bevitne enorme sosiale forskjeller på kloss hold? Liker rike vestlige turister virkelig å glane på fattigdom for å føle seg bedre?
Noen er nok oppriktig interesserte i å forstå mer og bidra økonomisk. Mange turoperatører lover jo at fortjenesten går tilbake til lokalsamfunnene. Det er litt nobelt. Men jeg tror nok ikke én million turister er så uselviske.
Første gang jeg var slumturist i en township utenfor Cape Town satt jeg igjen med et klart inntrykk av at de hadde så lite, men likevel var de så glade. De smilte, danset og lo. Det var et sminket inntrykk for å si det forsiktig. I Sør-Afrika blir det i snitt drept 78 personer hver dag. 117 blir voldtatt. Det er blant de høyeste voldtektstallene i verden. Besøket ga meg noe å tenke på, men hva ga jeg tilbake? Ingenting. Noen hundre rand.
[ Ferieplaner? Her får turister betalt for å komme på besøk ]
Melissa Nisbett ved Kings College London har forsket på nettopp slumturisme. I en forskningsartikkel konkluderer hun med at mange turister faktisk presterer å overse fattigdommen etter å ha besøkt Dharavi-slummen i Mumbai. Nisbett skriver at turistene ofte sitter igjen med et romantisert inntrykk av godt naboskap og høy tilfredshet, og at de selv har hatt «livsforandrende» opplevelser. Det har gjort dem til bedre mennesker.
Forskeren konkluderer med at sjansen for at slumturer kan bidra til positiv forandring er svært liten, siden velstående middelklasse-turister ofte føler seg inspirert og beriket, men ikke evner å se behovet for å løfte turistmålet ut av fattigdom.
I Sør-Afrika hadde slumturisme opprinnelig et tydelig formål. Det hele startet på begynnelsen av 90-tallet. Kort tid etter at apartheidregimet falt, begynte sørafrikanere å tilby turer til townshipene. De ville vise verden de forferdelige forskjellene de hadde levd under. Hvor undertrykte de fortsatt var. Hvordan man kan sprade rundt på flotte kjøpesentre som like gjerne kunne vært i Sør-Europa og så kjøre tjue minutter og se blikkhus så langt øye rekker.
Apartheid var forferdelig, og selvfølgelig bør turister ikke bare se det sminkede Sør-Afrika. Men da må det gjøres riktig. Og turistene må innse at dette handler om å få forståelse, ikke å føle seg bedre. Ifølge en artikkel i National Geographic har stadig flere turistoperatører innført fotoforbud. Ta bilder av stedet, men ikke ta nærbilder av barn du ikke kjenner uten foreldrenes samtykke. Det ville du aldri ha gjort i Norge. Ikke gjør som meg.
[ Et liv i fattigdom: – Du er ikke mindre verdt om du har lite ]
Da jeg ett år senere flyttet til Sør-Afrika for å studere, gjorde jeg feltarbeid i townshipen Khayelitsha. Jeg var der i tre dager for å lære. Det var glede, men også utrygghet. Det var lite mat. Og rundt hvert eneste gatehjørne var det fulle og rusa folk. Her drikker folk for å glemme undertrykkelsen, ble jeg fortalt. De heldige barna bodde i små murhus og gikk på skole to timer unna med buss. De uheldige levde i blikkskur og spiste kanskje to måltider om dagen.
Hva ga jeg tilbake? Ikke stort. Men jeg lærte.
Så, skal du reise på ferie og besøke fattigdom, har jeg tre tips:
- Ikke ta nærbilder av hjemmene til folk og barn uten tillatelse.
- Reis med en turoperatør som du vet med sikkerhet gir tilbake til lokalsamfunnet.
- Dra dit for å lære, ikke for å berike deg selv med bilder av smilende afrikanske barn.
[ Professor: – Om 20 år kommer vi til å le av fokuset på influensere ]
[ Kjernefysiker introdusert som «blogger»: – Mange har opplevd lignende ]