Kommentar

Det blir is etter Blitz

Utsikt mot verden fra Hotel Bristol 1. mai.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg tok som vanlig barna med til Oslo sentrum for å vise dem 1. mai-toget, som sluddet seg bortover mandags formiddag denne uka.

Overraskende nok jublet de av forslaget fordi jeg sa vi skulle se både brannbiler og Kampen Janitsjar, samt at jeg lovet dem lunsj i forkant i selveste bibliotekbaren på Hotel Bristol. Det tok lang tid å få treetasjes stettfat med Afternoon tea. Hadde det vært en vanlig arbeidsdag, hadde jeg vært mektig irritert over hvor treigt det gikk, men siden det var arbeidere som sto på for at jeg og mine barn skulle få trøkka i oss noe petit four på arbeidernes dag før vi skulle rekke toget for å se arbeiderne marsjere, droppet jeg å klage.

1. mai kan gjøre deg skeiv i skøyta

Midt i en scone med nydelig, rørt syltetøy og sitronvaniljesaus begynte toget å vandre forbi hotellet. To av oss hadde akkurat vært på toalettet, og minsten hadde blitt sittende igjen med tårer i øynene fordi han trodde det ble krig utenfor mens kvinnene i hans liv urinerte. Så viste det seg at det var togets første korps som marsjerte forbi, ikke Putin som invaderte. Minsten hadde allerede kjent på kroppen hvor viktig fellesskapet er, med andre ord. For en god start på det som skulle komme. Som en moderne Marie Antoinette styrtet jeg ut gjennom skyvedørene på hotellet og sto der med mine makroner i munnviken, mens jeg ba barna om å kle raskt på seg. Nå begynner årets viktigste opplæring: «Drit i sulten – nå kommer arbeider-kulten», følte jeg min personlige parole til barna var.

Toget er den beste måten å få oppsummert både Norges og verdens store utfordringer på for barn, samtidig som du ser brannuniformer, korps og SV-ere med kubjeller i front som god pauseunderholdning. Jeg startet umiddelbart min intense TED-talk til barna. Jeg lente meg ned mot de små hodene, pekte mot trommekorpset til sjukepleierne som taktfast kom mot oss og sa: NÅ KLAPPER DERE! Og som de klappa. Det er nesten halve moroa, å klappe for de gode parolene og de fine folka som går forbi deg.

Øvd seg på lesing fikk de også, selv om sjuåringen ikke rakk å lese «arbeidslinja». Der strevde jeg selv med foredraget: «Velferd, ikke straff − skrot arbeidslinja». Parolen var vanskelig å forklare. Selv om jeg har observert at Gerd-Liv Valla resten av denne uka har vært ute og prøvd å framsnakke arbeidslinjen og heller få oss til å snakke om fattigdomslinjen. Kunne ikke Valla lagd en bedre parole? «Hva skal vi med Nav – når trygda er så lav», kunne den kanskje vært?

Jeg rakk aldri å fullføre setningen om at det skal lønne seg å jobbe, ikke gå på trygd, men de som går på trygd, kan ofte ikke få til å jobbe. Jeg så såpass sliten og skral ut at det ikke var en troverdig påstand at det lønte seg å jobbe uansett, der jeg holdt meg fast i en lyktestolpe av svimmelhet. For 1. mai kan gjøre deg skeiv i skøyta.

Her kom det paroler på løpende bånd: «Kjerkol og Støre – nå må dere høre – skrot sykehusplanene i Oslo NÅ» var så klart en slager for store og små. Og «Redd Ullevål sykehus»-plakatene var spredd som gule løvetann gjennom hele toget. Sykehus vil vi vel ha? ropte eldste opp til meg. «Ja, men de må jo være bra laga, ellers ligger vi pasientene på gangen før vi vet ordet av det igjen», helsebrølte jeg tilbake for å overdøve Oppsal sitt svartkledde korps.

Før parolen «Bevar Arken» kom. Hva betyr det? spurte sjuåringen. Jeg ble enda litt mer ustø og fikk lyst til å rope tilbake til parolen «Den parolen får sparken – jeg skjønner ikke hva dere mener med Arken» − og begynte å angre på at jeg gikk så hardt ut og tenkte at disse parolene skulle være grei skuring. Kunne ikke en eller annen «Høyre ligger i hi – de vil at Ap skal svi» kommet forbi oss eller noe mer konkret «Uten Erna får vi lakselorder fjerna». Men nei da, her kom paroler som skulle styrke statsansatteloven, fjerne levealdersjusteringer og Oslo som trenger tariffavtaler og fagopplæring.

Nå så jeg ungene begynte å bli utålmodige og Sinsen sitt drillkorps hadde for lengst gått forbi. Eldstejenta ville heller gå i trusekort skjørt enn å kjempe for «nasjonal kontroll med krafta – politisk styrte strømpriser nå». Men så kom forfatterne, skuespillerne og kunstnerne som er imot oljeleting og vipps var vi i gang med foredraget igjen. Hvorfor bryr kunst og kultur seg om dette? Jo, for kloden koker, mine barn. Og kloden er det vakreste kunstverket i universet. Verdenshavene har bikka 21 grader og det er krise. Men hvorfor skal vi rive vindturbinene da? Trenger vi ikke dem i stedet? ropte tiåringen tilbake. Nå holdt jeg meg så hardt fast i den stolpa at jeg vurderte å inngå partnerskap med den.

Hadde Sylvi og Frp hatt en parole, hadde det stått «Vi vet hva vi gjør – legg samene i rør». Her var vi ved kjernen, de vanskelige valgene som skal gagne alle, også kommende generasjoner. Hvordan forklare alt dette i snø og regn en mai-mandag? Klapp for samene, sa jeg. Så gjort. Tamilene ble òg klappet framover, iranernes «Jin, Jîyan, Azadi» og kvinnene i Afghanistan − så klart fikk de klapp. En viktig stillhet bredde seg når den ukrainske flaggborgen sakte viste sine farger. Vi fikk lyst til å bøye hodet. Historietimen nådde sitt klimaks, så mye lidelse og kamper som kjempes. Verden er stor, selv om du står på et gatehjørne i Universitetsgata i lille Oslo.

Jeg ble stolt, barna mine bryr seg om verden, tenkte jeg. Jeg vil ha is, sa minsten. Vent til etter Blitz, ropte alle voksne rundt han. Men når kommer toget? spurte han. Dette er toget, svarte jeg. Åh, jeg trodde det skulle komme et sånt lite bytog, lo han tilbake. Kanskje det hadde vært noe for Blitz neste gang? At de leier et lite turisttog på slutten? Men de kom som alltid med dundrende musikk fra en kassebil. «Our house – in the middle of the street» runget det utover. Hva kjemper de mot? spurte minsten? De kjemper mot alt, svarte jeg. Kom, nå blir det is!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen