Kampene arbeiderbevegelsen tok i starten av forrige århundre, handlet om retten til å leve verdige liv. Mye av det vi tar for gitt i dag − som åttetimers arbeidsdag, ferie, skikkelig lønn og trygghet på arbeidsplassen − var i sin tid radikale ideer. Arbeiderbevegelsens samfunnsrystende nye tanke var at arbeiderne var mer enn produksjonsinnsatser på fabrikken. Derfor sto de også skulder til skulder med kampene for kvinners rettigheter, internasjonal solidaritet og antirasisme.
Arbeiderpartiet, som den partipolitiske grenen av arbeiderbevegelsen, var viktig for å gi arbeiderne direkte politisk innflytelse. Norge fikk en velferdsstat og borgerne fikk stadig bedre rettigheter. Etter krigen sto Arbeiderpartiet i spissen for de store reformene i sin tid. De sto på de svakestes side, enten det var her i Norge eller internasjonalt.
Arbeiderpartiet virker ikke å ha en plan for de som trenger det mest
Solidaritet var grunnleggende for arbeiderbevegelsen, men blir mer og mer fraværende i Støres prosjekt. Forskjellene øker i Norge. Den nye arbeiderklassen består av utenlandske statsborgere som har mange av de tøffeste jobbene, og de fleste som produserer varer for oss jobber i andre land, på en fabrikk i Kina eller på et jorde i Brasil. Norge kutter i bistand til land i Sør, når behovene er større enn noensinne. Solidaritet med framtidens generasjoner virker ikke å være på radaren engang.
I møte med vår tids store utfordringer og stadig flere kriser virker ikke Arbeiderpartiet å ha en plan for hvordan de skal ivareta dem som trenger det mest. Mens forskjellene øker både hjemme og der ute, blir politikken kaldere og mer kortsiktig.
[ Thor Olav Iversen: Ap bør ha sjølvtillit til å fortelje oss kva prinsipp partiet står for ]
EUs svar på koronakrisen og Putins energikrig har vært å satse mer på fornybar energi. Norges svar har vært en krisepakke for oljeindustrien og investeringsboom på norsk sokkel. Når Europa øker samarbeidet på tvers av landegrensene, setter regjeringen i gang utredninger om hvordan vi kan få en svakere tilknytning til EU. Mens staten Norge og oljeselskapene tjener tusenvis av ekstra milliarder på høye gasspriser, setter regjeringen krigsprofitten i banken og øker skattene til fornybarnæringen.
Krisen rammer globalt og den rammer her hjemme. Det siste året har køene utenfor matsentralene økt. Medmennesker som ikke lenger får endene til å møtes, forteller om dager under dyna og at de hopper over måltider. Heller ikke her i Norge klarer Arbeiderpartiet å ivareta de som har minst. Trygdesatsene er for lave. Arbeidslinja dømmer de som ikke kan jobbe til et liv i fattigdom.
[ Synnøve Vereide Trampe: Det kan høres forlokkende ut å bytte ut hamsterhjul med harmonisk familieliv ]
Jeg lurer på hva pionerene i den tidlige arbeiderbevegelsen ville følt om Arbeiderpartiets samfunnsprosjekt i 2023?
Norge tjener vanvittig mye penger, mens uføre må stå med lua i hånden overfor et system som mistror dem. Verden opplever flere voldelige konflikter og flere på flukt, mens det kuttes til bistand i land i Sør. Klimakrisen truer framtiden til dagens unge, mens Arbeiderpartiet vil lete etter mer olje og bygge ned naturen til fordel for hytter og motorveier.
Det er bra at Støre nå sier at han vil gå inn for å øke sosialytelsene og at partiet skal ha en skikkelig diskusjon om dagens arbeidslinje fungerer. Det store bildet av Arbeiderpartiet i regjering er likevel at det bare flikkes på det eksisterende systemet.
I over ett år har Støre fortalt oss at det er trange tider og at alle må belage seg på at det blir tøft. Det var ikke rom i statsbudsjettet for å ta vare på de som rammes hardest av kriser. Jeg husker fortsatt Knut (51) som stilte på Debatten i november, med ti kroner igjen på kortet og ønske om et viskelær til jul. De som er svakest stilt må lide det de må for at vi skal få kontroll over inflasjonen, er tilsynelatende logikken.
[ Kjell Werner: Den norske modellen for lønnsdannelse virker positivt for alle parter ]
En rekke økonomer har påpekt at å gi mer til dem med minst, gir folk bedre liv uten at det skader norsk økonomi. Det vil ikke bidra til økt inflasjon i Norge å gi en prosent i bistand for å hjelpe dem som sliter globalt. Arbeiderpartiet kunne skattlagt olja mer, en bransje som har gått så det suser det siste året, for å dempe presset i økonomien. Men det er kvinnen og mannen i gata som må akseptere tøffe innhogg i sin økonomi, for “fellesskapets beste”.
Jeg tror ikke det er mangel på gode intensjoner. Resultatet av Støres regjeringsprosjekt er likevel at man nærmest konkurrerer om å forklare hvor lite politikere kan gjøre i møte med kriser i Norge og i verden, og at selv om vi er rikere enn noen gang, så har vi ikke nok penger til å bruke på dem som trenger det mest.
Politikk er til for menneskene. Arbeiderpartiets idé om “god styring” er å kjøre videre på cruise control i møte med nye tider. Politikk på sitt beste hever blikket, utvider solidariteten og utretter mer enn det man trodde var mulig. Det klarte arbeiderbevegelsen en gang. Det er mulig i dag også. I en tid preget av kriser burde det være Arbeiderpartiets mål.
[ Lars West Johnsen: Jonas Gahr Støre snubler i egne bein på vei inn i partiets landsmøte ]