I dag åpner Arbeiderpartiets 69. ordinære landsmøte. Det første siden partiet igjen fikk regjeringsmakt i 2021. Ouverturen til toppmøtet har vært mollstemt med partileder Jonas Gahr Støre som tamburmajor i front med en umusikalsk oppringing til aspirerende partisekretær Helga Pedersen.
Opptrinnet framstår aller mest unødvendig og klossete. Partilederens mislykkede forsøk på å skape ro i partiet ga ny medial næring til bruken av ordet krise. Særlig etter at Helga Pedersen i sin 1. mai-tale hadde sagt at «vi må erkjenne at partiet er i krise» − og Støre avviste det. Men i et forsøk på å røske til seg eierskapet til ordet, for å ufarliggjøre det, ble påtroppende nestleder og fortsatt uskyldshvite Tonje Brenna sendt ut i krigen tirsdag. Til Aftenposten og Dagsavisen har hun sagt det rett ut: Partiet er i krise.
Den riktige versjonen av historien må fortelles rundt Youngstorgets mange ølfyrte leirbål
Sånn, der er det, svart på hvitt: Krise. Krise. Krise. Selvsagt er det krise når Arbeiderpartiet har en oppslutning på 18 prosent. Det er snittet på målingene i april. Hos Dagsavisen i mars kunne man høre lyden av Einar Gerhardsens en gang så stolte sosialdemokratiske slagskip grunnstøte på 15,5 prosents oppslutning. Krise. Tillitskrise. Strategien er åpenbar. Brenna vil punktere ordet. Og sparke det som ei pløse av banen. Ut av spill.
Det kan være en klok strategi. For lenge har Arbeiderpartiet vært ei viljeløs tøydukke i medienes historiefortelling. Målingene har sin egen dynamikk, tallenes tyranni og regi er selvforsterkende. Og det kommer en ny meningsmåling hver fjerde dag i Norge. Nedadgående spiraler har fått god fart av medienes historiefortellinger og naturtalent for å løpe i flokk. I møtet med kameralinser og mikrofoner har partiets foresatte stått med ryggen mot veggen og fektet unna påstandene om krise. Som et dyr fanget i frontlysene, har partiet fryst til.
Taper-historiene når inn til selv de tøffeste av de tøffe i front for Norges ledende regjeringsparti. Tyngden av ikke å lykkes på sin vakt, er selvsagt brutal. Tenk å kjenne på ansvaret for et parti som har vært det viktigste verktøyet i byggingen av det moderne Norge. På vei inn i landsmøtet mangler partiet pondus og selvtillit i møtet med folket. Det burde ikke være sånn. For partiet og regjeringen gjør langt på vei det rette. Det føres en politikk som det i valget høsten 2021, ble ropt på.
[ Kjell Werner: Støre og kommisjonsleder Storberget opererer økonomisk i to forskjellige verdener ]
Det er en annen historie om Arbeiderpartiet som ikke fortelles. Det er historien om suksess. Som mediene ikke gjerne deler og som partiet ikke evner å kommunisere ut. For det ligger et gedigent paradoks i dagens oppslutning om partiet.
Arbeiderpartiet har makta i landet igjen etter åtte års høyrestyre. Mandatet til venstresiden på Stortinget er stort og sterkt. LO, partiets blodsbrødre, har kommet styrket ut av en konfliktfylt vår. Streikevåpenet ble brukt med enorm presisjon og ansvarlighet. Den evige kampen mellom arbeid og kapital ble vippet i vanlige folks favør. Arbeiderbevegelsen står sterkt nå. Og partiet har i samarbeid med Senterpartiet gjennomført veldig mange av sine valgløfter.
Statsråd Hadia Tajik feide reint i hver krik og krok av norsk arbeidsliv høsten 2021. Påtroppende nestleder Jan Christian Vestre har som ingen annen politiker tatt grep om en lederlønnsutvikling ute av kontroll og tråkket inn i før lukkede styrerom. Den ofte utskjelte helseministeren Ingvild Kjerkol har stilt diagnose på det norske helsevesenet og avdekket store utfordringer, og leget en sykemeldt fastlegeordning, som nesten døde av forsømmelse på Høyres vakt. Da Arbeiderpartiet la fram sin ambisiøse plan for havvind etter drøye seks måneder i regjering, var Høyres Nikolai Astrup utålmodig og hevdet at den var bakpå. Etter selv å ha somlet i åtte år.
[ Synnøve Vereide Trampe: Det er et romantisk sukk mot femtitallets husmorideal ]
Lista kan fortsettes med innføring av høyst nødvendig grunnrente på oppdrettsnæringa, skatteskjerpelser for de rikeste som sikrer bedre omfordeling, og knesetting av prinsippet − fra 2014 − om to prosent av BNP til forsvar. Arbeiderpartiet har tross alt begynt på en løfterik regjeringsjobb.
Men partiet har i posisjon også fått tidenes motvind. Krigen i Ukraina og følger som galopperende energipriser, inflasjon, rentehopp, svekket krone og en ny flyktningstrøm, endret oppdraget over natta. Dette uforutsette måtte takles samtidig som valgløfter skulle gjennomføres i en helt ny virkelighet.
Men krise var ikke mulighet. Partiet og statsminister Støres ofte irriterende og pertentlige ansvarlighet er møtt med utålmodighet. Fra opposisjon til høyre og venstre, og fra et forvent og bortskjemt folk med minimal erfaring fra nedturer. Reaksjonen på regjeringens innsats, midt i den mest utfordrende situasjonen for landet siden 1940, er nesten arrogant. Døsig etter tiår med økonomisk opptur og med et velutviklet selvbilde. En kommunikasjonskrise for partiet er blitt en tillitskrise, som igjen har gitt målinger på 15-tallet.
[ Thor Olav Iversen: Arbeiderpartiet kan framleis finne kursen ]
Parti og partileder begeistrer ikke, forfører åpenbart ikke, men det er da ikke tider for det? Jeg mener vi nordmenn ikke helt har forstått alvoret. Så må partiet selv forsøke å finne the missing link i paradokset mellom måling og virkelighet.
Mye godt er gjort. Også feil. Strømkrisa kunne og burde vært håndtert mer resolutt. Men når 300 delegater og hundrevis andre i partiet i dag samles på Folkets Hus i Oslo for å utvikle ny politikk og en strategi for høstens valg, bør hoder løftes. Rygger rettes. Og den riktige versjonen av historien om krisen de siste årene må fortelles rundt Youngstorgets mange ølfyrte leirbål.
For oss som ikke er partimedlemmer, men vanlige folk, gjelder det å huske bare én ting når det gjelder Arbeiderpartiet: Alternativet er verre.
[ Lars West Johnsen: Jonas Gahr Støre snubler i egne bein på vei inn i partiets landsmøte ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
[ Tar til orde for å «eliminere» Zelenskyj: – Har ikke andre muligheter ]