En annen virkelighet

I forbindelse med utgivelsen av min nye bok «Putins hellige krig» skrev jeg i forrige uke en kronikk i Klassekampen om at den religiøse dimensjonen er sterkt underkommunisert som forklaring på invasjonen av Ukraina.

«For vestlig journalister er det tungt å begripe at spørsmål om kjønnsidentitet og dyrking av gamle religiøse helgener er en del av forklaringen på krigen i Ukraina», var et av mine synspunkter. Jeg fastslo at det synes lettere å stemple Vladimir Putin som gal, og påpekte at når en politisk leder og krigsherre erklæres som forrykt, er man på et vis ferdig snakket. Vesentlig informasjon og analyse kan gå tapt med et slikt utgangspunkt. Det gjelder også forståelsen av den religiøse dimensjonen i konflikten.

[ Sort-hvitt-tenkningen i den vestlige og russiske verden, bør stå som en påminnelse om hvor galt det kan gå ]

Responsen på kronikken i venstresidens avis ble en positiv opplevelse. Kjente journalister og politikere kom med tilbakemeldinger der de sa seg enige i at det religiøse elementet i politikken generelt blir neglisjert. Blant meldingene fant jeg også et sterkt utsagn om at norske journalister stort sett er blitt «religiøse analfabeter».

Jeg vil på ingen måte skrive under på en slik påstand, men kunne ikke unngå å reflektere over at de selvkritiske tilbakemeldingene kom fra folk som nå er ute av aktiv jobb i politikk og media. Kanskje er det så enkelt at evnen til å reflektere over eget ståsted øker med alderen. Eller inntrer refleksjonen når man har kommet seg ut av tidsklemma? Skråsikkerheten virket i hvert fall å være forlatt og er blitt erstattet med større grad av åpenhet for alternative perspektiver.

Hvis det er slik at man må ha mange år på baken før denne tilstanden inntrer, er det bekymringsfullt for journalistikken. Det er fint at eldre får et bredere perspektiv, men det er tross alt de som nå jobber i pressen som setter sitt preg på mediedekningen.

Fra mitt ståsted virker det som mange av dagens journalister ikke makter å forstå seg på politikere som gjør seg bruk av begreper som «Gud, nasjonen og familien». Putins variant av denne retorikken er ikke ulikt det vi har sett hos svært mange andre nasjonalistiske politikere rundt om i verden de siste årene, enten de heter Jair Messias Bolsonaro i Brasil, Donald Trump i USA eller Viktor Orban i Ungarn. Italias nye statsminister Giorgia Meloni hadde ved valget sist høst stor suksess med tilsvarende oppskrift.

[ Kan bli utrivelig om nasjonalistene Trump, Meloni og Orban skal sette erkenasjonalisten Putin på plass ]

Disse begrepene er nesten som en treenighet. De krysser og går inn i hverandre, og det kan være vanskelig å drøfte dem hver for seg, men det bør ikke forhindre at de gås nærmere etter i sømmene. Ikke minst er det nødvendig fordi det tilsynelatende er svært mange opplyste nordmenn som ikke skjønner hvilken politisk kraft som ligger i denne retorikken.

Her burde det være slik at journalister og valgeksperter tok en innsiktsfull veilederrolle og opplyste folket, men det ser ikke ut til å skje. Tendensen til at religiøs retorikk er blitt en vesentlig del av identitetspolitikken har vart ganske lenge, men fortsatt ser det ut til at journalister, valgforskere og akademikere sitter apatiske i møte med følelser de ikke forstår seg på. De bommer ofte på valgutfallet, og i mangel av noe mer konstruktivt, tyr journalistene heller til latterliggjøring av høyrepopulistiske politikere som spiller på nasjonalistiske følelser. Det blir analyser og journalistikk som så vidt skraper i overflaten.

[ Kondolanser ved en avgått paves død kan være velegnet når Putins krigsretorikk skal vedlikeholdes ]

Sist torsdag snakket jeg om «Putins hellige krig» på Notodden. «Låvekyrkja», som ligger rett ved Heddal stavkyrkje, ga en fin historisk ramme for foredraget. Etter at jeg hadde sagt mitt, meldte en eldre kar seg på med en kommentar. Han hadde lært seg russisk som 40-åring og brukt mye av sitt liv til å sette seg inn i russisk samfunnsliv. Hans budskap var at den norske mediedekningen av Ukraina-krigen er svært endimensjonal. Russland-eksperten hevdet at det sitter en mengde professorer med stor kunnskap om Russland som aldri kommer til orde i NRK. I stedet er det militærstrategene og krigsforskerne som trekkes inn.

Kanskje var det mannen fra Notodden som skulle blitt invitert til å fortelle NRKs journalister at det finnes en annen virkelighet å beskrive enn den rent militære.

[ «Mannen med «de kalde øynene» har ført hellig krig i ett år» ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen