Kommentar

Det er typisk norsk å være selvgod

En stat som ikke beskytter rettighetene til marginale grupper, kan ikke stoles på når den skal beskytte dine rettigheter.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Norge bryter fortsatt menneskerettighetene til samene på Fosen. Vi har kanskje glemt det litt, ettersom mediedekningen døde etter at demonstrasjonene opphørte forrige uke, men det er fortsatt klart. Det var klart før ukevis med demonstrasjoner og medietrykk, og det er enda klarere nå. Status er lik: Norge bryter menneskerettighetene. Selv statsminister Jonas Gahr Støre, som sitter med det øverste ansvaret, innrømmer at det pågår menneskerettighetsbrudd.

Dessuten skjærer det i ørene. «Norge bryter menneskerettighetene». Det går på akkord med selvbildet vårt. Da Gro Harlem Brundtland sa at det er typisk norsk å være god, så mente hun «dyktig, flink». Men den norske folkesjela føler seg god også i ordets andre forstand. Jo da, vi eksporterer kanskje en del våpen, og la gå, kanskje tjener vi «pinlig mye» penger på krigen i Ukraina. Men vi er fortsatt «fredsnasjonen Norge».

Det feilaktige bildet av et Norge som respekterer menneskerettighetene

Riktignok er vi kanskje en stor produsent og eksportør av fossilt drivstoff i en tid med klimakrise, men det er tross alt verdens aller reneste og grønneste olje. Og kanskje finnes det litt mange mektige mennesker her i landet som klør hverandre på ryggen, men vi er fortsatt landet uten korrupsjon.

Skulle bare mangle om vi ikke også var verdensmester i menneskerettigheter.

Men akkurat som med de andre delene av vårt nasjonale selvbilde, er det nok noen sprekker i ideen om Norge som et menneskerettighetsland. Fosensaken er langt fra den første eller eneste der Norges forhold til menneskerettighetene er anstrengt.

Norge er tidligere dømt for brudd på menneskerettighetene til en mor og hennes sønn da guttens fosterforeldre fikk lov til å adoptere ham mot morens vilje.

Noen av de verste bruddene til Norge omhandler fengsel og soningsforhold. Tidligere var bruken av varetekt et hett stridstema, og Norge har fra flere hold fått kritikk for omfattende bruk av varetektsfengsling.

Vi har også høstet en del velfortjent kritikk for bruken av isolasjon i norske fengsler. Norge har fått kritikk både for bruk av isolasjon generelt, og for bruk mot sårbare fanger spesielt. Vi isolerer fanger for ofte, for lenge, og ikke alltid av gode nok grunner. Noen av fangene som isoleres har underliggende psykiske lidelser.

Norge har også fått kritikk av FN for den mer generelle behandlingen av psykisk syke i norske fengsler, for bruk av tvang i psykisk helsevern, for ikke å ivareta funksjonshemmedes rettigheter godt nok, og for å ikke gjøre nok for å bekjempe diskriminering mot romfolk.

Det burde være lett å se mønsteret her. Hvem er det egentlig som rammes når Norge ikke overholder sine menneskerettslige forpliktelser? Jo, det er urfolk. Nasjonale minoriteter. Barnevernsbarn. Innsatte. Flyktninger. Enslige, mindreårige asylsøkere. Pasienter i psykiatrien.

Grupper som er sårbare, utsatte eller svake. Grupper som historisk sett ikke har politisk, kulturell eller økonomisk makt nok til å lage det bråket som trengs når ens rettigheter blir krenket av staten.

Felles for alle tilfellene der Norge får kritikk for å bryte menneskerettighetene er nemlig at det sjeldent blir store medieoppslag eller baluba i befolkningen. Dette henger åpenbart sammen med hva slags grupper som blir utsatt for bruddene.

Jeg tror det hele blir en slags ond sirkel som hjelper oss å opprettholde det feilaktige bildet av et Norge som respekterer menneskerettighetene. Hvis vi bare krenker rettighetene til grupper som ikke lager så mye bråk, får det mindre oppmerksomhet og færre blir bevisst på hva staten driver med. Dermed kan vi fortsette å klappe oss selv på ryggen for hvor gode vi er på menneskerettigheter.

Samtidig er det nok en dyster sannhet at de fleste rett og slett ikke bryr seg like mye om disse gruppene, og kanskje ikke ville lagd noe særlig oppstyr selv om sakene var bedre kjent.

Det tror jeg i så fall er en stor tabbe. Det angår oss alle når staten ikke oppfyller sine menneskerettslige forpliktelser. Man trenger ikke være Martin Niemöller for å forstå at en stat som ikke respekterer menneskerettighetene til utsatte grupper heller ikke kan stoles på når det er dine rettigheter som en dag blir truet.

Når staten bryter menneskerettighetene til en gruppe, er det ikke et anliggende kun for den gruppen. Det er ikke et sameproblem, et innsattproblem, et psykiatriproblem. Det er et problem med staten og samfunnet vårt.

Vi andre kan ikke akseptere det. Noe av hensikten bak menneskerettighetene er å verne om marginaliserte grupper. Grupper som ellers kan risikere å bli overkjørt av majoriteten.

Det er akkurat disse gruppene vi må verne om hvis vi noen gang skal bli verdensmestere i menneskerettigheter på ordentlig.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen