Dette er en hyllest til Eva. Ikke fordi hun var den første kvinnen, men fordi hun glefset i seg eplet fra kunnskapens tre.
Hun ble den første som ikke adlød patriarkatet, og er et eksempel til etterfølgelse: Enda oftere burde vi kvinner ta en grådig bit av eplet som ligger foran oss.
En del av konsekvensen for det såkalte syndefallet var at Eva, og alle hennes kvinnelige etterkommere, skulle straffes med smertefulle fødsler.
Derfor vil jeg fortsette med en hyllest til den fødende kvinnen. Hun som bærer fram et liv – lyder det ikke vakkert? Men de har ikke fortalt deg at fødselen kan spjære deg i to, både mentalt og fysisk.
Noen revner helt ned til endetarmen. Etterpå kan de sy deg sammen med nål og tråd, men du fortsetter å blø. Du trodde kanskje at det bare var den nyfødte som fikk bleie? Tro om igjen.
Krigens modige kvinner har imponert oss, både historisk og nå i Ukraina
Dette er det skjøreste øyeblikket, livets start, og likevel: Så lavt prioritert av de mektige, av han som sitter med kalkulatoren. De regner på hva en fødsel koster i kroner og ører – men ikke hva den er verdt.
Rundt springer jordmødrene: Raskere, raskere, raskere. Også de blør igjennom, har vi fått vite.
Dermed blir jeg fristet til å hylle kvinnen som jobber innen helse og omsorg, men hun ber ikke om noen hyllest. Mange ønsker bare en lønn å leve av, hele, faste stillinger, og aller mest: verdige arbeidsforhold.
Historiene om det motsatte har blitt flere, og offentligheten trenger å høre det. At de gråter på bakrommet. At de ikke har sjans til å yte omsorgen de så gjerne vil gi til menneskene de holder i sine hender. Hender som stadig oftere skjelver av stress.
Det er ikke rart ansatte i omsorgsyrker har det høyeste sykefraværet i Norge, og dermed bidrar til at kvinner generelt topper sykestatistikken. Eller at flere kvinner blir uføre og tidlig pensjonerte. De løper til kroppen ikke klarer mer.
[ Jo Moen Bredeveien: Det ulydige motet ]
Tross kvinnens inntog i arbeidslivet, er det fortsatt mor som tar den største arbeidsbelastningen i hjemmet, viser forskningen. Denne skjevdelingen gjør at også mor må løpe, raskere og raskere.
«Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett», skrev forresten en velkledd mann en gang. En merkelig forestilling, hvis målet var å gjenspeile kvinnens rolle i kamp.
Krigens modige kvinner har imponert oss, både historisk og nå i Ukraina. Kvinnene holder sivilsamfunn med dets industri og tjenester i gang, selv mens deres kjære menn, fedre og sønner ligger på slagmarken og blør.
De står oppreist, selv om de risikerer å bli møtt av det mest grufulle våpenet: Med rå, brutal voldtekt.
Våpenet florerer også her hjemme: Én av fem kvinner har blitt voldtatt, kunne en rapport nylig fortelle oss. Partnervold er også utbredt. Likevel er det som regel kvinnen som må bære byrden av å gå med voldsalarm.
I dag minnes jeg også deg, du som lever på kode 6. Jeg har vært hjemme hos deg, og hjemmet ditt ser ut som et hvilket som helst hjem: En varm stue, en trygg havn. Men jeg har også sett frykten i øynene dine.
Derfor: Takk til kvinnen som hever stemmen, ikke bare for seg selv – men også for hun som ikke tør eller kan.
Jeg tenker på varsleren som har alt å tape på å stå opp mot trakassering, men som likevel gjør det. Jeg tenker på iranske kvinner som klipper håret for friheten, i visshet om at det kan ende med døden.
De ble kalt hysteriske, fordi de krevde stemmerett og like rettigheter
Samtidig kjemper de afghanske kvinnene utrettelig for retten til skolegang. For hver dag blir Talibans grep mer klamt og desperat. Et av deres siste påfunn er at de vil nekte kvinnene prevensjon, fordi dette er en «vestlig konspirasjon».
Afghanske kvinner svarer med å forsyne seg grådig fra kunnskapens tre, men ikke nok med det: De pælmer også eplene tilbake, hardt og treffsikkert mot det flerhodede, blinde Taliban-monsteret, som står der og veiver dumt med armene.
Alle vet at sommerens første epler er de aller sureste. La oss derfor ikke glemme rødstrømpene som banet vei, de som ble kalt hysteriske fordi de krevde stemmerett og like rettigheter.
Til slutt vil jeg vie en liten hyllest til du som ligger i magen min.
[ Skal du gå i toget på Kvinnedagen? Her er årets hovedparoler ]
Om du er en jente, da, det vet jeg faktisk ikke. Enn så lenge er du fortsatt dekket av beskyttende lanugohår, og du ville fått plass i håndflaten min.
Du svever vektløs i fostervannet, intetanende om hvilke farer som finnes her ute.
En del av meg håper at du ikke er ei jente, for hvordan kan jeg beskytte deg mot mennene du møter på din sti – de som tror de kan bestemme over din vilje, din kropp?
Det kan jeg ikke. Jeg kan kjempe for deg med nebb og klør, men jeg kan ikke beskytte deg mot alt og alle. Men jeg vet det er én ting jeg kan – og skal – lære deg: At du skal glefse i deg hvert eple du ser. Uansett hvor surt det smaker.