Onsdag morgen kom den, dommen fra Borgarting lagmannsrett. Den frikjenner en barnefar for å ha filleristet sin egen sønn slik at han fikk skader på netthinnene, hjerneblødning og merker på hodet. For den lille familien må det være verdens beste julegave. I seks og et halvt år har de hatt denne saken hengende over seg.
Men denne frifinnelsen kommer til å ha betydning for langt flere. Både enkeltfamilier, rettstilstanden og systemet.
[ Hege Ulstein: Filleristingssakene kan være en ny NAV-skandale ]
Sakens kjerne er en medisinsk, faglig strid om det som kalles triaden i filleristingssaker. Denne triaden er, som navnet jo indikerer, et skadebilde på en baby eller et lite barn som består av tre ulike forhold: Blødninger på netthinnen, blødninger rundt hjernen, samt hevelser på hjernen. Den dominerende teorien har vært at slike skader skyldes at babyen er blitt ristet hardt, filleristet. På engelsk kalles teorien Shaken Baby Syndrome.
Altså: Der du finner triaden, er barnet blitt filleristet. Å konstruere en årsakssammenheng bakover i tid ut fra et gitt resultat, uten å se på andre mulige forklaringer, er selvsagt svært problematisk. Spesielt når det gjelder noe så alvorlig som straffesaker.
Alle som er opptatt av en trygg rettsstat bør takke dem for at de orker. Og unne dem en julegave de helt sikkert setter enormt stor pris på.
Dommen i Borgarting endevender denne omvendte logikken, slik at det blir riktig: Filleristing kan føre til disse skadene. Men der dette er de eneste skadene på en baby, betyr ikke det at filleristing må ha funnet sted.
I dommen drøftes flere andre mulige forklaringer. For det første kan man ikke se bort fra at skadene kan skyldes et begynnende vannhode, slik blant annet sakkyndige Knut Wester har pekt på i lang tid. For det andre er det vanskelig å se bort fra at blødningene kan være spontan blødning fra en eller flere vener. For det tredje er det også vanskelig å se bort fra at en plutselig pustestopp kan ha vært en medvirkende årsak. Oppsummert: Det er forstandig tvil om at filleristing er årsaken.
I Gjenopptakelseskommisjonen ligger nå minst tre lignende saker og venter. Kommisjonen har vært kjent med hva som foregår i Borgarting lagmannsrett, og har latt være å behandle de andre sakene i påvente av en rettskraftig dom. Dersom påtalemyndigheten ikke anker, vil kommisjonen nå kunne gå i gang. Det vil sannsynligvis komme flere saker til – det er i alle fall ikke overraskende dersom flere domfelte i filleristingssaker nå vil begjære sine saker gjenopptatt.
Vi kan stå foran en ny NAV-skandale etter denne dommen.
Et annet interessant punkt dreier seg om hvordan filleristingssakene er håndtert av det rettsmedisinske miljøet i Norge. Har den interne enigheten hos majoriteten vært for kompakt? Har det vært for lite interesse for kritiske stemmer og alternative hypoteser?
Dommen svarer – langt på vei – også på disse spørsmålene. Og svaret er ja.
Dommen må få konsekvenser for hvordan kommisjonen, fagmiljøene og rettsapparatet behandler filleristingsspørsmålet framover. Både medisinsk og juridisk.
Forsvarerne til den tiltalte mannen, Henriette Willix og Frode Sulland, har pekt på at motstemmene mot triade-teorien ikke er representert i Den rettsmedisinske kommisjon. Flertallet – seks av sju dommere – skriver at de er «enig med forsvarerne i at kommisjonens merknader til en viss grad bærer preg av dette».
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Og videre: «Flertallet finner også grunn til å nevne at enkelte medlemmer av kommisjonen har engasjert seg i den offentlige debatten om betydningen av triaden, samtidig som de har kvalitetssikret erklæringer i denne saken. Dette kan etter omstendighetene svekke tilliten til objektiviteten til kommisjonens arbeid med disse erklæringene.»
Dermed har Borgarting lagmannsrett kommet fram til at de legger mindre vekt på kommisjonen enn normalt, og at merknadene derfra bare er et av flere bevismomenter.
Det er en hard dom, og den må få konsekvenser for hvordan kommisjonen, fagmiljøene og rettsapparatet behandler filleristingsspørsmålet framover. Både medisinsk og juridisk. Ikke minst bør Gjenopptakelseskommisjonen merke seg disse setningene når den skal ta stilling til sakene den nå har og kommer til å få på sitt bord.
Kampen for en mer edruelig, faglig diskusjon om Shaken Baby Syndrome har pågått lenge. Ikke bare i Norge. Teorien er omstridt også i andre land. For mange av dem som har argumentert for at det kan finnes andre forklaringer på den såkalte triaden, har denne kampen vært ensom og langvarig.
Det gjelder både medisinske fagfolk som Knut Wester, tiltalte som den frikjente barnefaren, de domfelte som nå vil ha gjenopptakelse – og advokater som Willix og Sulland.
Alle som er opptatt av en trygg rettsstat bør takke dem for at de orker. Og unne dem en julegave de helt sikkert setter enormt stor pris på.
