I Borgarting lagmannsrett i Oslo har det pågått et rettsdrama de siste ukene. Med tanke på hvor avgjørende det har vært, har tilskuerne vært få og omtalen forbløffende fraværende. Selv har jeg fulgt dramaet innimellom. Det har vært flere store vendepunkt underveis.
Utgangspunktet er en flere år gammel såkalt «filleristingssak». En barnefar er tiltalt for å ha filleristet sin egen sønn i 2016 slik at han fikk blødninger rundt hjernen, netthinneblødninger og skader på hjernen. Gutten, som da var to måneder gammel, er i dag frisk, går på skolen og bor sammen med den tiltalte faren og moren sin. Barnevernet har vært ute av saken i årevis.
Men altså ikke påtalemyndigheten. Det eneste forsvarerne og aktor ser ut til å være enige om, er at denne saken er en helt avgjørende for hvordan filleristingssakene skal behandles av det norske rettsvesenet heretter.
Blir det en frifinnelse, vil det være et epokegjørende skifte. I Gjenopptakelseskommisjonen er tre barnemishandlingssaker nå fryst inntil lagmannsretten har sagt sitt. Ifølge kommisjonens leder Siv Hallgren er de klar over hva som skjer i Borgarting, og avventer en dom derfra.
Her i Norge er det særlig én mann som har tatt til orde for at disse sakene kan være justismord.
Denne saken har altså konsekvenser langt utenfor de mørkebrune veggene i Borgartings kjeller, der rettssaken har gått. Et rekordhøyt antall sakkyndige har uttalt seg – hele 13 stykker. Én av dem, den rettsoppnevnte overlegen Jens Grøgaard, snudde til alles overraskelse midt under rettssaken – fra å være temmelig sikker på at skadene på gutten skyldtes et påført traume, til å si at det er fifty/fifty. Skadene kunne like gjerne ha kommet spontant av sykdom hos gutten. Grøgaard har vært sakkyndig i en lang rekke filleristingssaker, og kommet med uttalelser som høyst sannsynlig har bidratt til flere domfellelser. Da han vitnet i nettopp denne saken i tingretten, var han ganske sikker på at barnet hadde blitt påført skadene utenfra. At han nå har endret mening, er sensasjonelt.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Også en annen rettsoppnevnt sakkyndig, overlege og rettsmedisiner Ingemar Thiblin, har sagt at det er like sannsynlig som usannsynlig at skadene skyldes vold, og at de like gjerne kan være resultat av sykdom. Han hadde følgende refleksjon over at han fortsatt ikke utelukket vold: «Kanskje er jeg påvirket av noe jeg har trodd sterkt på tidligere».
Sakens kjerne er den såkalte «triaden» – de tre skadene i form av blødninger på netthinnen og hjernen, samt hjerneskaden. Et sterkt dominerende faglig miljø i Norge, anført av overlege og rettsmedisiner Arne Stray-Pedersen, framstår som helt overbevist om at dette må skyldes at noen har ristet babyen, og at andre forklaringer på hvordan denne triaden kan oppstå bare er hypoteser og teorier. Han har vært sakkyndig i så å si alle rettssaker som har endt med fellende dom. Internasjonalt er det langt mer usikkerhet og tvil enn det vi finner i de norske medisinske og juridiske miljøene.
Her i Norge er det særlig én mann som har tatt til orde for at disse sakene kan være justismord. Han har bidratt til oppsiktsvekkende medisinske artikler som peker i én retning: At et stort antall barn er tatt fra sine foreldre av barnevernet uten grunn, eller at foreldre og andre omsorgspersoner er dømt for barnemishandling på sviktende faglig grunnlag. I sin sluttprosedyre mandag omtalte forsvarer Frode Sulland ham slik: «Det er først og fremst Knut Wester som har hatt mot og kraft til å stå imot det etablerte rettsmedisinske miljøet. Det har ikke vært lett. Han er gjort til vår tids doktor Semmelweis».
Denne høsten har også vært preget av to store justismord i Tengs- og Baneheia-saken. Det er altså ingen grunn til å tro at norske fagmiljøer, påtalemyndigheten eller domstoler aldri gjør feil. Derimot er det stor grunn til å minne om at feil bør rettes opp, ikke gjemmes bort.
Det er vanskelig å tro at dette kan ende med noe annet enn en frifinnelse. Tvilen er betydelig, og langt mer enn teoretisk.
I retten har den faglige konflikten i Norge kommet svært tydelig fram. Aktor, som mener at de som avviser filleristing driver med forskningsjuks, har anklaget forsvaret for å fare med konspirasjonsteorier, og tidvis har de sakkyndige nærmest kryssforhørt hverandre. Det kan ikke beskrives som annet enn svært modig når Grøgaard har krøpet opp av skyttergraven og vandret ut i et ingenmannsland der han har fått hardt verbalt skyts fra sine tidligere meningsfeller.
Retten skal selvsagt få sagt sitt. Men det er vanskelig å tro at dette kan ende med noe annet enn en frifinnelse. Tvilen er betydelig, og langt mer enn teoretisk. Den er absolutt rimelig. Nevrokirurg og professor Knut Wester og andre sakkyndige har vist tydelig at de skadene den lille gutten hadde, kan ha oppstått helt uten at det er utført noen risting eller annen vold mot ham. For eksempel er det som Stray-Pedersen har omtalt som merker på guttens hode etter slag, høyst sannsynlig et resultat av utslett og eksem.
Da Stray-Pedersen ville demonstrere filleristing for retten med en dukke på rettssakens siste dag, mente forsvarerne at det ikke hadde noen bevisverdi og ville avskjære det. De sju dommerne måtte trekke seg tilbake. De godtok beviset, men et mindretall på tre lekdommere stemte mot å se det. Det er en sterk indikasjon på at det ikke går aktors vei inne hos dommerne.
[ Stian Bromark: Veien til klimahelvete er brolagt med dårlige intensjoner. ]
I motsetning til flere tidligere filleristingssaker, dreier det seg denne gangen om en ressurssterk, helnorsk familie. Det er litt ubehagelig å påpeke det, men likevel: I denne konkrete saken er det ikke grunn til å frykte at bildet av familien er farget av ulike fordommer, som man ikke kan utelukke at har vært tilfellet i en del tidligere saker, der det eksempelvis har vært en sterk overrepresentasjon av familier med innvandrerbakgrunn. Dermed trer den faglige konflikten tydeligere fram. Her er det den, og bare den, som er sakens kjerne. Dermed blir den faglige striden også en sak i saken. Dersom det ender med en domfellelse, vil det også bli en dom over motstemmene i filleristingsdebatten. Mye står på spill, for mange.
NAV-skandalen fikk pågå i årevis uten at noen slo alarm. Resultatet var et enormt antall justismord, og mange ødelagte liv.
Saken som har gått for Borgarting lagmannsrett har vist at vi kan stå overfor en ny rettsskandale.
Svaret får vi før jul.
