«Rettsstaten har feilet igjen». Det var tittelen på en kronikk i VG tidligere i høst, signert Asbjørn Rachlew. Han er politioverbetjent, lærer ved Politihøgskolen og forsker ved Norsk Senter for Menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, men kanskje aller mest kjent for å ha bidratt sterkt til at politiet radikalt endret sine avhørsmetoder på 2000-tallet. Fra en erfaringsbasert avhørsteknikk som tok sikte på å få en tilståelse, til en forskningsbasert, informasjonsinnsamlende intervjuteknikk.
Denne endringen har formodentlig redusert antallet falske tilståelser, og i flere tilfeller bidratt til å hindre at etterforskere for lett har havnet i såkalte bekreftelsesfeller, der skylappene kommer på og vidsynet forsvinner. Den har også vært viktig i justisfeilsakene knyttet til drapene i Baneheia og drapet på Birgitte Tengs – to rettsskandaler som rulles opp i disse dager.
Er det gjort feil i denne og andre filleristingssaker, må de avdekkes – ikke tildekkes.
Selv om feilene i rettsvesenet forhåpentligvis er blitt færre, er de ikke borte. Nå etterlyser Rachlew mer forskning på og kunnskap om bevisvurdering, slik at påtalemyndigheten er bedre rustet til å identifisere de tilfellene der tankene til etterforskerne har låst seg.
I norske rettssaker er bevisene ofte kompliserte og avanserte. Teknologisk utvikling gjør dem ikke mindre kompliserte. Blant annet derfor er det behov for sakkyndige innen ulike disipliner som kan forklare retten hva disse bevisene kan fortelle – og ikke fortelle. Verken dommere eller legdommere har forutsetninger for eller kunnskap nok til å kunne forstå slike bevis på egen hånd. De er helt avhengige av kompetanse og hjelp fra gode sakkyndige.
[ Selma Moren: En gjeng med sytekopper? ]
I Baneheia-saken var tvilsomme avhørsmetoder, som ikke lenger brukes, en av grunnene til at det gikk galt. En annen grunn var at retten ikke fullt ut forsto hva det såkalte DNA-beviset, som i realiteten ikke var noe bevis, egentlig gikk ut på. Det var da også den direkte grunnen til at saken ble gjenopptatt. Manglende forståelse for styrken i mobilbeviset var også viktig. I begge tilfeller er det dessverre grunn til å tro at bruken av sakkyndige vitner ikke var god nok.
Alt tyder på at det finnes flere eksempler. Noen som absolutt bør undersøkes nærmere, er de såkalte filleristingssakene. Saker der foreldre blir dømt og/eller mister omsorgsretten for egne barn etter at barnet blir skadet eller dør av det retten mener er filleristing – altså at foreldrene påfører babyen hodeskader ved brutal risting.
Vi kan ha med en rekke justismord å gjøre, og potensielt en enorm rettsskandale, på linje med NAV-skandalen.
I fjor publiserte to medisinere i nevroradiologi og nevrokirurgi, sammen med to juridiske professorer, en artikkel der de hadde gått nøye gjennom 17 norske filleristingssaker som alle hadde endt med fellende dom i rettsapparatet. Funnene var urovekkende.
Babyene hadde en snittalder på 2,6 måneder. Det var sterk overvekt av prematurt fødte barn og barn av foreldre med innvandrerbakgrunn – henholdsvis fire og fem ganger så mange som i befolkningen totalt. Hovedformålet med de nye undersøkelsene var å se om hodeskadene kunne skyldes andre ting enn at barna var påført et traume utenfra.
[ Jo Moen Bredeveien: Hva med litt partipisk? ]
Svaret på det var ja. «Problemet er at disse medisinske funnene forekommer også ved en rekke andre tilstander som ikke er forårsaket av folk, og de kan derfor ikke brukes som sikre kriterier for at voldelig risting har funnet sted», skrev ekspertene, og pekte på at det så å si aldri var observert noen risting eller vold i sakene. Det var noe man konstaterte i ettertid. Et tilleggsproblem er at det å nekte for å ha filleristet, har virket skjerpende for mistanke. Sirkelargumentasjonen blir som følger: Barnet har hodeskader. Da må det ha blitt ristet. Forelderen nekter. Det svekker vedkommendes troverdighet og styrker mistanken.
Men hva hvis det viser seg at disse ekspertene har rett, og at slike skader faktisk kan oppstå av helt andre grunner? For eksempel epilepsi, vannhode eller andre medfødte tilstander? Da kan vi ha med en rekke justismord å gjøre, og potensielt en enorm rettsskandale, på linje med NAV-skandalen.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
I norske rettssaker er et lite antall rettsmedisinere gjengangere som sakkyndige i disse sakene. De konkluderer svært ofte med filleristing. Men flere eksperter mener altså at det ikke er tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag for at barnets skader skyldes filleristing. Det hadde vært en stor fordel med større bredde i bruken av sakkyndige i disse sakene, men miljøet i Norge preges av en kompakt konsensus. Mer nysgjerrighet og åpenhet for alternative synspunkter hadde også vært bra.
For en rett kan sammensatte, medisinske spørsmål være svært vanskelig å ta stilling til. Det er snakk om kompliserte diagnoser og undersøkelser og sterk faglig uenighet der kampen om troverdighet ligger som en dyp undertekst i flere vitneprov. I en fersk episode av podkasten «Rett og slett» er riksadvokat Sigurd Maurud inne på de problemene avansert teknisk kunnskap stiller dommerne overfor når de skal vurdere ulike og kompliserte bevis: «Man kan stille spørsmål ved om vi er gode nok på å forstå de bevisene vi har,» sier han.
[ Dagsavisen mener: Den nye pensjonspolitikken til regjeringen virker ]
Det er ikke lenge til en filleristingssak skal opp for Borgarting lagmannsrett senere denne høsten. En barnefar ble dømt under dissens i tingretten, men flere eksperter mener det ikke er bevist at barnets skader skyldes filleristing.
Det er satt av fem uker, og hele 13 ekspertvitner er innkalt. Det tyder på at både forsvarerne og påtalemyndigheten anser denne saken som helt avgjørende for hvordan filleristing skal vurderes juridisk i framtiden. Kjernepunktet i den juridiske og medisinske konflikten er som følger: Kan indre funn i barnets hode gi grunnlag for å trekke sikre konklusjoner om årsaken til funnene? Normalt slutter man jo fra årsak til skade. Men i filleristingssakene har det hittil vært omvendt; fra indre skade til et ytre, forutgående hendelsesforløp.
Aktørene i denne saken går forhåpentligvis inn i forskningsmaterialet med nysgjerrighet og interesse. De bør ha ett helt avgjørende prinsipp som rettesnor: Er det gjort feil i denne og andre filleristingssaker, må de avdekkes – ikke tildekkes.