«Alt lykkes for denne regjering». Ordene tilhørte Arbeiderpartiets Trygve Lie da han 21. februar 1937 kunne slå seg på brystet over at kronprins Olav hadde fått en sønn. Den første norskfødte arveprinsen på 567 år så nærmest selvsagt dagens lys på Arbeiderpartiets vakt. Det fremadstormende partiet fikk jo til alt, og ved valget i 1936 hadde de hanket inn mer enn dobbelt så mange stemmer som Høyre.
Da statsminister Jonas Gahr Støre møtte pressen til julelunsj og årsoppsummering i villaen bak slottet tirsdag, var dagens Arbeiderparti halvparten så stort som Høyre. Møtets ouverture og hviskelek for frammøtt presse var en rykende fersk måling: En topartiregjering med 18,4 prosent i oppslutning.
Verken Støre eller Arbeiderpartiet kommer seg unna at tilliten til landets ledelse er historisk lav
Den innledende historien tilskrives Høyres legende C.J. Hambro, som etter krigen gjorde stor suksess i Odelstinget da han fortalte om Lies praling overfor han. Hambro var lei av det seiersvante partiet og ønsket å illustrere Arbeiderpartiets tilbøyelighet til å ta alt som hendte i kongeriket til inntekt for seg selv. Selvtilliten til Det norske Arbeiderpartiet var det lite å utsette på. Nå virker partiet mest oppgitt.
Like lite som Lie og statsminister Johan Nygaardsvold hadde innvirkning på antallet y-kromosomer blant kronprins Olavs sædceller i 1936, kan landets skjebne i 2022 alene tilskrives statsminister Jonas Gahr Støre. Lille Norge er en kork på opprørt hav som herjes med av internasjonal dyrtid og inflasjon. Men verken Støre eller Arbeiderpartiet kommer seg unna at tilliten til landets ledelse er historisk lav. At regjeringen ikke evner å skape entusiasme i ei opprørt tid, er det lite å utsette på. Men det er helt krise at den ikke evner å samle og roe sitt folk.
Det er helt krise når alt lykkes for opposisjonen. Og ingenting lykkes for denne regjering.
[ Bente Rognan Gravklev: Hodeløst farlige kutt fra regjeringen ]
Regjeringen Støre tar juleferie med en tilbakegang på snittmålingene, målt mot valget i september 2021, på 45 og 72 prosent for respektive Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Støre er stoisk i sin avvisning av at det er disse tallene som betyr noe. De er bare målinger, og de utgjør ingen krise for han og partiet, hevder han. Men de lodder presist stemningen i folket. Det handler om tre ting: To gedigne skuffelser og en strategisk tabbe.
Først og fremst handler dette om strøm. Jeg har selv argumentert med at det er krise i Europa. At vi må tåle strømkostnadene, at svært mange av oss har bufferen som skal til. Ja, som Støre også sier: «Vi må stå i det». Jeg mener krigen i Ukraina burde krystet ut av oss større og mer stilltiende aksept for dyrtida. Litt solidaritet i praksis med ukrainerne som nå våkner til beinkulde og droneangrep. Men slik er det ikke. Norge er i harnisk over strømmen, og da hjelper det ikke å mene at vi burde taklet det på annen måte. Folk er forbanna.
Det er uutholdelig i lengden. Regjeringen må skaffe seg mer arbeidsro.
Det gjør inntrykk å lese de mange saklige, overlagte e-postene en får etter å ha prøvd å forstå og forklare Arbeiderpartiets problemer. For et par uker siden fikk jeg melding fra en som signerte med «sosialdemokrat og LO-medlem». «Problemet er ikke at folk ikke forstår krisen», skrev han med hentydning til mine sukk om kriseforståelsen i folket, og fortsatte: «Problemet er at folk er fullstendig rasende over at Ap-regjeringen ikke skjærer igjennom og tar Norges vannkraft av den europeiske strømbørsen, og sikrer en maksimumstariff på 30–50 øre for industri og folks private bruk. Det er ingen strømkrise, men en politisk handlingskrise. Så kan et eventuelt overskudd selges dyrt til andre land. Folk ønsker ikke almisser fra regjeringen (strømstøtte), de ønsker en fornuftig forvaltning av infrastruktur og Norges fortrinn. Støre har ikke et kommunikasjonsproblem, men et handlingsproblem».
Strømkrisa oppleves rett ut som et avtalebrudd. Som et svik. Og særlig skuffende er det for folk flest at det skjer med Arbeiderpartiet i tet. Det er kriser som denne som skal definere Arbeiderpartiet. Det er håndtering av kriser som denne som har skaffet partiet respekt blant folk og skapt trygghet siden 1936. Men Jonas Gahr Støre har ikke svart ut frustrasjonen, selv med verdens beste, rauseste strømstøtte. Folk er ikke bare forbanna. De er også skuffa.
[ Hedda Langemyr: Støre må samle trådene om Russland ]
Dagbladet skrev mandag om at regjeringen i hemmelighet jobber med et toprissystem på strøm. Det vil forandre alt hvis vi får én pris hjemme og en pris for eksport. Men på pressekonferansen i går avviste Støre alle løsninger som innebærer å ta risiko, som betyr å eksperimentere med et system med utveksling med Europa som har tjent oss godt siden 1960-tallet.
Den andre nasjonale skuffelsen er at Arbeiderpartiet ikke i større grad stiller opp for de fattigste. Det oppleves også som et svik. Det ble gjort en del i høstens budsjett, med økt bostøtte, økt barnetrygd, og økt minstepensjon, men Støres parti kom typisk nok redusert ut av den påfølgende debatten. «Statsbudsjettet er tilpasset tiden vi lever i», sa Støre i går. Det er fattig trøst, det.
En presset regjering fant likevel 100 millioner til almisser til jul. 1000 kroner til hver sosialhjelpsmottaker. Pluss litt ekstra for dem med barn. Det var for lite for sent for våre medborgere som er avhengig av sosialhjelp. Å bruke et plaster på et gapende sår for dem som har det aller verst, samtidig som det er klart at staten Norge i år har tjent 1000 milliarder mer enn forventet på olje og gass, er mest en provokasjon.
[ Kjell Werner: Den omstridte oljeskattepakken virker etter hensikten ]
Hvorfor ikke en milliard? Hvorfor ikke løfte fanen og banke en milliard i bordet til jul, og la det være Høyre som må stå og pipe om ansvarlighet. En milliard ekstra ville hatt bred folkelig støtte. Den ville ikke hatt noen betydning for renta, men ville betydd enormt for de fattigste i det verste året i den lille manns minne. Og ikke minst for et Arbeiderparti som med sin smålighet, utviser en selvutslettende ansvarlighet.
14,6 prosents oppslutning for Arbeiderpartiet lyver ikke. Det kan diskuteres om det er rimelig, om det er rettferdig, om vi mangler kriseforståelse, men det er fasit. Statsministeren ble spurt om han opplevde at han kommuniserte forståelig med folk. Han mente det. Fasit sier noe annet. Sikkert er det at han ikke snakket godt nok med dem han lovet å danne regjering med, SV.
Det er vanskelig å se for seg at Støres skjebne vil bli særlig forbedret det neste året hvis han ikke kommer seg ut av tofrontskrigen på Stortinget. Han og regjeringen får nå juling daglig fra to kanter. Mediene kan fråtse i kritiske stemmer og opposisjonen kan innkassere seiere på løpende bånd. Det er uutholdelig i lengden. Regjeringen må skaffe seg mer arbeidsro. Noe må lykkes for denne regjering.
Jonas Gahr Støres nyttårsforsett må være å få SV inn i regjering. Med i en flertallsregjering. Landet og regjeringen må stabiliseres.