Å være på flukt, skaper ikke rare julestemningen. Mange fra Ukraina vil skrive under på det. De som nå oppholder seg her hos oss, er ufrivillige gjester i et fremmed land.
I år har Norge opplevd en motsatt flyktningestrøm. Den ene rikingen etter den andre har pakket kofferten for godt og dratt til Sveits eller Kypros. Mange kommuner sitter igjen med skjegget i postkassen. Budsjettposter er blitt langt vanskeligere å finne dekning for når formuesskatten fra de virkelig rike uteblir.
Det er noe som har gått tapt i kjølvannet av fremgang og rikdom.
I motsetning til flyktningene fra Ukraina mister sikkert ikke norske utflyttere muligheten til å feire jul i sitt gamle hjemland. Med et lite vink letter privatflyet. Fastboligen har andre overtatt, men en stor hytte er et greit alternativ.
Kjell Inge Røkke skal neppe til hjembyen Molde i jula. Hadde han reist dit kunne han gått innom den lokale bokhandelen i Storgata og kikket på den nyutgitte boken «Da 1970-tallsopprøret kom til Molde. Bråk og begeistring, kamp og konflikter». Der kunne han fått innblikk i hvordan 14 toneangivende personer opplevde å bo i en norsk småby i den tiden da han la grunnlaget for sin rikdom.
Nylig fikk jeg boken tilsendt fra forlaget. Kanskje skjedde det fordi jeg i deler av 1970-tallet bodde i Molde. Den vakre byen gjorde meg til en svoren patriot, både til fotballaget, stedet og folket.
På den tiden begynte vi journalister å legge merke til en ung, initiativrik fisker som kjøpte den ene båten etter den andre. Det var storartet å følge med i hvordan den nylige Sveits-utvandreren mot alle odds slo seg opp.
Muligens var det Røkkes skatteflukt som gjorde at den tilsendte boken fra 70-tallets Molde ikke led samme skjebne som mange andre bøker. Da den kom i hus, fikk den mer enn et overfladisk blikk.
Mens jeg bladde og leste, vokste det fram en litt dyster 50 års-refleksjon: Hva har vi i løpet av femti år mistet i et land der ikke bare enkeltpersoner er blitt styrtrike, men også hele nasjonen? En kystkultur som er blitt overfylt av laks og olje, har fullstendig endret karakter. Det gjelder også for Molde. Et slitent fotballstadion er blitt erstattet med en praktarena. Mange cup- og eliteseriepokaler er havnet i klubbskapet i, ikke minst takket være rause bidrag fra Kjell Inge Røkke.
Men det er noe som har gått tapt i kjølvannet av fremgang og rikdom. Boken minnet meg om dypfølt solidaritet og sterke meninger og verdier. Det var Maos lille røde, kristen karismatikk og ikke minst jazz. Mardøla-aksjonen fra 1970 satt i, og i 1972 var det beinhard kamp om norsk EF-medlemskap. Det var mange som ville mye.
Visst kan vi på tampen av 2022 snakke nedsettende om gamle dagers isolasjonstendenser og tros- og verdikamper. Vi som var unge den gang, tenkte ikke mye på å opparbeide pensjonsrettigheter, men det var viktig å redde verden.
Muligens er det nostalgisk surr jeg bedriver i årets siste bidrag fra min hånd, men jeg kan ikke la være å tenke følgende: Når det ikke er krig, men rikdom som driver nordmenn på flukt, er det noe som har gått galt både i Molde og i fedrelandet.