Det var framsnakket som handlekraft. «Grepet» som endelig skulle tas. Etter et uår i regjering og en skrekkelig høst, var det klart at to av statssekretærene på Statsministerens kontor, Tale Jordbakke og Siri Hytten (begge Ap), skulle få innvilget sine ønsker om avskjed i nåde.
Halvard Hølleland ble flyttet fra Kunnskapsdepartementet. Jonas Gahr Støres nye spinndoktor Kristoffer Thoner ble hentet fra McKinsey.
I og med at byttet hadde vært tema i Glacisgata 1 en god stund, skulle man tro at det var godt forberedt og gjennomtenkt. «Et skifte vil skje like plutselig som lakseskatten» hadde Jonas Gahr Støre sagt, litt lurt, i god tid før byttet skjedde. Inntrykket nå er at regjeringen først og fremst har overrasket seg selv.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Støre må tåle kritikk fra LO, fra Senterpartiet og fra eget parti. Det er i seg selv interessant at LO også denne gang benytter anledningen til å komme med verbale spark mot Støre. Og at Senterpartiet åpenbart ikke har noe ønske om å gå i krigen for ham.
Nå jobbes det på spreng på embetsmannsnivå på SMK for å hente inn samtykke fra Thoners tidligere kunder, slik at både statsministeren, toppbyråkratene hans og offentligheten får greie på hvem de er. Lykkes ikke det, risikerer Støre å stå ydmyket tilbake, og framstå som handlingslammet og maktesløs.
Politikere med hemmelige bindinger er ikke akseptabelt. Åpenhet er en grunnleggende forutsetning for tillit. Slik skal og må det være. Likevel er det mulig å tenke seg hvorfor Støre og hans folk ikke forutså hvor mye bråk det ville bli av Thoners McKinsey-fortid. Den anses nok som både mørk og belastende i store deler av Ap, LO og Sp. Men det er lett å se for seg at man kan ha tenkt som følger: McKinsey er faktisk ikke et PR- eller lobbyselskap. De jobber ikke med skjult, politisk påvirkning. Det er mer naturlig å sammenligne dem med Accenture enn med First House. De første sitatene fra Kristine Kallset, Støres stabssjef på SMK, tyder på at det er nettopp slik man har tenkt. Det forklarer i så fall at mengden og styrken i den tross alt ganske forutsigbare kritikken kom som en overraskelse på team Støre.
Hvis Ap og Sp går til valg i 2025 med dagens topartiregjering som sitt alternativ, tyder absolutt alt på at velgerne vil avvise det. Kraftfullt.
På lang sikt er det likevel større og mer spennende problemer som må løses av regjeringen Støre enn å presse fram noen kundelister. Det altoverskyggende er at den, godt inne i sitt andre år ved makten, fortsatt er svak og upopulær.
Hvis regjeringen Støre hadde vært en pasient, ville behandlende lege antakelig sagt noe sånt som at sykdomsbildet er svært sammensatt og at symptomene gir stor grunn til uro og dystre prognoser. Videre ville epikrisen inneholdt flere årsaker til de ulike diagnosene. Det er snakk om ytre påførte skader både på grunn av ulykker og stump vold. Men mye skyldes også en usunn livsstil og at man ikke har oppsøkt riktig behandling i tide.
I møte med noe sånt er det regelrett kvakksalveri å skrive ut resept på en mirakelmedisin som skal helbrede den sengeliggende fra den ene dagen til det andre.
Men selv om dagens krise ikke kan fikses ved hjelp av én, enkelt manøver, er det ett problem som vokser for hver dag som går, og som Støre og Vedum må legge en langsiktig plan for å løse.
[ Frihet er viktigere enn frihandel ]
Dette problemet kan enkelt oppsummeres slik: Hvis Ap og Sp går til valg i 2025 med dagens topartiregjering som sitt alternativ, tyder absolutt alt på at velgerne vil avvise det. Kraftfullt.
I 2021 ba Jonas Gahr Støre velgerne om å gi ham støtte til å danne en rødgrønn flertallsregjering, bestående av Ap, Sp og SV. Det ble kommunisert tydelig at dette var hans og Aps alternativ. Velgerne likte det de hørte, og svarte med å gi Støre nettopp det han ønsket seg aller mest. Ap, Sp og SV fikk flertall på Stortinget. Støre jublet. Likevel ble ikke løftet innfridd. I stedet fikk velgerne en mindretallsregjering bestående av Sp og Ap.
En av grunnene til at det gikk sånn, var at forarbeidet med å bygge tillit, gjensidig forståelse og respekt ikke var godt nok. Perioden fra 2017 til 2021 er på mange måter fire tapte år når det gjelder systematisk arbeid for å danne et fornyet rødgrønt flertallsalternativ.
[ Lars West Johnsen: Ap gjør sin nest svakeste måling noen gang, og er fanget i tallene. ]
Vi finner få spor av slik virksomhet i denne perioden.
De tre daværende kvinnelige nestlederne Kirsti Bergstø (SV), Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim (Sp) og Hadi Tajik (Ap) hadde riktig nok flere møter hjemme hos Tajik der de forsøkte å jobbe fram et bedre utgangspunkt og diskuterte mulige felles utspill. Men på partiledernivå kom det aldri noen viktige politiske avklaringer i triangelet Audun Lysbakken, Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum.
Om det skyldes at Sp ikke ville, at Ap ikke var sterke nok eller at SV ikke turte, avhenger av hvem man spør. Det skjedde i alle fall ikke. Resultatet er en topartikoalisjon som sliter tungt.
Problemet framstår som langt mer akutt for Ap enn for Senterpartiet. Der i gården – unnskyld ordspillet – opplever man nå at regjeringen har «satt seg». Etter å ha løpt etter begivenhetene i starten, er styringsevnen etablert. Høstens budsjettforlik med SV leses inn i dette: Det var normalt nivå på innrømmelsene, og SV er der det bør være, som et støtteparti med passe stort gjennomslag.
På partiledernivå kom det aldri noen viktige politiske avklaringer i triangelet Audun Lysbakken, Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum.
De mange verbalforslagene som er vedtatt i forbindelse med de tre budsjettforlikene mellom SV og regjeringen, har skapt et behov for bedre samordning, slik at regjeringen faktisk gjennomfører det de tre partiene er blitt enige om. Det har også vært frustrasjon i SV over dårlig informasjonsflyt. Fra regjeringshold er det lett å se fordelene med å kunne varsle SV på forhånd om viktige saker. Derfor skal Wegard Harsvik (Ap), også han statssekretær på SMK, fungere som et bindeledd mellom SV og regjeringen framover.
Men dette arrangementet er ikke tenkt som et første brohode fra Aps side, der det endelige målet er en utvidelse av regjeringen ved at SV går inn. Når det gjelder SV, er skepsisen til å gå inn i regjeringen enorm. Da kreves en dyp kulturendring i Ap først. Og uansett: Hvorfor skulle den som overtar som SV-leder etter Audun Lysbakken ta sjansen på å begynne sin periode med å sløse bort hans møysommelige arbeid for et sterkere SV?
[ Kjetil Staalesen: I svært lang tid har nordmenn vært vant til lave renter og lav prisstigning. ]
Å samle sammen en ny koalisjon er mye vanskeligere etter at man har overtatt makten, enn før. Listene med motargumenter er lange, og skepsisen altoverskyggende.
Men valget er egentlig enkelt. Enten stiller sentrum-venstresiden til valg i 2025 med et alternativ som er dømt til tape. Eller så starter de det møysommelige og tålmodige arbeidet med å gjøre den jobben de skulle ha gjort for lenge siden: Å finne sammen.