En av de mer profilerte partifolkene sier det rett ut: Tilliten er borte.
På noen korte måneder har regjeringspartiene Ap og Senterpartiet rotet bort et overveldende mandat fra folket om en ny politisk kurs. Nå er folkets tillit borte. Da kan regjeringen gjøre så mye bra som bare det uten at det hjelper. Folk har mistet troen på prosjektet.
Nå vil det kreves en ekstraordinær innsats å få dem tilbake i folden igjen.
Senterpartiet skulle tøyle og styre markedskreftene ved hjelp av noe vi kaller «politikk».
Slik lyder en av selvmeldingene i Senterpartiet. Dem er det noen av om dagen. Det er jo ikke bare Arbeiderpartiet som sliter. Senterpartiet er målt under sperregrensa på én av senhøstens målinger, og på femtallet på andre. To tredeler av velgerne er borte siden valget. 75 prosent av dem som ville stemme Senterpartiet for to år siden, vil det ikke lenger nå.
[ Høyre øker forspranget – nesten like store som Ap, Sp og SV samlet ]
Slikt utløser gjerne noen refleksjoner, både i mediene og internt. Den dominerende holdningen i Senterpartiet kan oppsummeres i et kjent slagord fra norsk politikk: Stø kurs. For å si det slik: Det er ingen som tar til orde for et lederskifte i Senterpartiet.
For noen måneder siden var tallene litt bedre, men like fullt dårlige og på nedadgående. Da het det i partiet at de lokale målingene tross alt er bedre enn de nasjonale, og valget til neste år er lokalt. Det gjelder bare å så i det og la politikken virke, så kommer folket tilbake.
Det heter mye det samme i dag, etter ytterligere uker med juling. Litt handler det om en åpenbar analyse: Det er vanskelig å bli populær i en dyrtid. Når den lavere middelklassen og den brede arbeiderklassen bekymrer seg for økonomien – med rette. Det er tøffe tider, og det preger regjeringens standing i befolkningen.
Det eneste den kan gjøre er å stå på regjeringsplattformen og ta de politiske grepene den har lovet. Bekjempe sentraliseringen, styrke beredskapen, sørge for økonomisk trygghet for befolkning. Slik kommer Norge sterkere ut av dyrtiden.
Så trygg er partiledelsen på denne analysen at en rådgiver tegner følgende framtidsvisjon: I mai 2023 er inflasjonen under kontroll og folk har penger tilbake på kontoen på slutten av måneden. De bestiller sine turer til utlandet igjen. På veien til flyplassen kan de reise med gratis ferje fra øyer uten bruforbindelse. Det er jagerfly på vingene og vi har et styrket heimevern, og regjeringens store og små grep begynner å vise seg for stadig flere.
Ikke bare har regjeringen loset oss trygt gjennom vanskelige dager. Den fører også en langt mer populær politikk enn det Erna Solberg gjorde. Da kommer velgerne tilbake igjen, noen fra Høyre og mange fra gjerdet.
Det kan jo saktens skje. Selv om andre, også internt i Senterpartiet, vil innvende at det er et altfor instrumentelt syn på politikk. Fordi det skjer noe med det partiene kaller velgerne – det vi andre gjerne omtaler som oss selv og våre medborgere – nå. Regjeringen holder valgløftet om å splitte opp igjen Viken, men velgerne ønsker seg noe annet, noe mer.
Da handler det om denne tilliten. Til at Senterpartiet kjemper for å beholde norske naturressurser på norske hender, for eksempel. Av alt som gjør vondt for regjeringen, er det trolig lite som er verre enn strømpriskrisen og den pågående nasjonale debatten om den.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Den krisen er trolig enda mer skadelig for Senterpartiet enn for regjeringspartneren. De fleste vet at Arbeiderpartiet er splittet i synet på EU og Norges tilknytning til Europa. Like mange vet at Senterpartiet ikke er det. Snarere har partiet vært selve fanebæreren for norsk styring av Norge og kritikk av EU-vennene i Høyre og Arbeiderpartiet.
Enten det er rettferdig eller ikke: Nå har det satt seg et inntrykk av at Senterpartiet har gitt opp kampen for nasjonal kontroll over selve den norske grunnsteinen: vannkrafta. At partiet i stedet for å ta kampen om eksporten gjennom kablene til utlandet, har gått med på å roe gemyttene i befolkningen med strømstøtte. Det inntrykket er farlig, og vil stå i veien for all andre politiske initiativ, frykter noen stemmer internt.
[ Kjell Werner: Oppdrett bør ikke ha unntak fra permitteringsreglene ]
Senterpartiet begeistret mange de siste årene av Erna Solbergs regjeringstid. Partiet lovte et alternativ til sentraliseringen og snakket høylytt om folkestyre. Da ACER-saken var oppe i Stortinget i 2018, var det Senterpartiet som kjempet hardest for å beholde kontrollen over energimarkedet.
Senterpartiet erklærte kamp mot tidsånden, mot den bedøvende holdningen om at verden snurrer og snurrer og det er lite vi kan gjøre med saken. Vedum og hans tropper skulle tøyle og styre markedskreftene, og det skulle de gjøre ved hjelp av noe vi kaller «politikk».
Da biter det ekstra hardt når man oppfattes som en passiv tilskuer til et markedsbasert strømsystem som løper løpsk og herjer med folk og næringsliv, enten årsaken er Vladimir Putin eller nye kabler eller begge deler.
Senterpartiet ser på seg selv som et parti som tar ansvar. Partiet kommer ikke til å stikke av, nesten uansett hvor hardt det måtte blåse. Og så vel toppene som kjernetroppene er fortsatt sterke i troen på det de driver med.
Så gjenstår det å se om folk fortsatt har tro på Senterpartiet.
[ Hege Ulstein: Politikk ligner ofte på husarbeid. Det synes best når det ikke blir gjort ]
