For noen år siden jobbet jeg tett med Trygve Slagsvold Vedum om et bokprosjekt. Boka blir aldri utgitt, men jeg lærte mye på veien. Jeg har alltid plassert meg selv langt ute på venstresiden. Men det var sentrumspolitikeren Vedum som lærte meg å se og beskrive verden nedenfra.
Vedum sa en gang til meg og sine unge, lynkjappe rådgivere at det ikke var oss Senterpartiet skulle jobbe for. «Dere trenger ikke politikk», sa han, og la i det at vi trolig ville klare oss uansett. At vår mulighet til livsutfoldelse ikke sto og falt på økninger i dieselavgift eller kutt i pendlerfradrag. Det er ikke de mobile og tilpassede med utdanning fra universitetet og mer eller mindre fine stillinger, vi som har flyttet til hovedstaden, som trenger en «Sp-Ap-basert regjering». Det er alle de andre Vedum mener seg forpliktet til å jobbe for.
Tonen i Hurdalsplattformen viser at de fagre ordene om vanlige folk ikke er glemt. I alle fall ikke ennå
Jeg kommer stadig tilbake til denne formuleringen om hvem som «trenger politikken» når jeg leser Hurdalsplattformen, teksten som ligger til grunn for hvordan vår fortsatt ferske regjering skal styre landet. Der andre ser «grå og kjedelig», «tidenes mageplask» og en regjering som «risikerer et byopprør», ser jeg først og fremst et forsøk på å legge til rette for dem som, av ulike årsaker, trenger politikk. En politikk for «vanlige folk», som det etter hvert ble hetende hos det andre regjeringspartiet.
Og jeg ser en vilje til å endre kurs for landet som, om regjeringen lykkes, vil innebære så vel små som dyptgripende endringer. Der en aktiv stat legger til rette for framtidens næringsliv, gjør «trygt arbeid til alle til jobb nummer én», vil motvirke sentraliseringstrender og legger til rette for at folk kan leve i hele det langstrakte landet vårt.
[ Det er ett år siden Joe Biden tuppet Donald Trump ut av Det hvite hus. Smilene har stivnet ]
Selvsagt er det skuffelser i plattformen. Andøya flystasjon består ikke. Det er for lite konkret om bemanningsbransjen. Ullevål sykehus blir ikke reddet, og viljen til å satse på oljen er mildt sagt kontroversiell. Personlig skulle jeg ha sett større ambisjoner i velferdspolitikken og en tydelig vridning bort fra private tjenesteytere. Og skattenivået burde økes etter åtte år med borgerlige skattekutt.
Poenget er likevel dette: Dette er ikke en radikal regjering. Den er sosialdemokratisk. En regjering som skal balansere så mange hensyn at den risikerer å bli blass i fargen. Men Hurdalsplattformen er faktisk ganske fargesterk – i alle fall for den som leter. Ønsket om å øke selvforsyningsgraden til 50 prosent, korrigert for fôrimport, er ikke bare i tråd med regjeringspartienes politikk i opposisjon. Det vil kreve en radikal omlegging av norsk jordbruk. Omleggingen av inntektssystemet for kommunene er ikke radikalt, men innebærer en tydelig kursendring. Viljen til faktisk å se på avgiftssystemet er et viktig skritt tilbake til framtiden i et land som ble bygd på at man yter etter evne og får etter behov. Det kommer helt nødvendige innstramminger i arbeidsmiljøloven og styrking av fagbevegelsen.
[ Det må lønne seg å ha jevnere strømforbruk ]
I sin tale til landsstyremøtet i Senterpartiet i forrige uke kalte Vedum regjeringens retning «praktisk, jordnær hverdagspolitikk». Det er ingen dårlige beskrivelse. Hurdalsplattformen er ikke spektakulær. I motsetning til Soria Moria-erklæringen til den rødgrønne regjeringen, vil den aldri bli omtalt som «Europas mest radikale regjeringsplattform». Men det er heller ikke det viktigste. Vi var mange som ble skuffet over de rødgrønne fra 2005 til 2013. Det kom ingen grunnleggende samfunnsendringer. Hurdalsplattformen gir grunn til å håpe at endringene kan komme nå.
Det er vilje i næringspolitikken til å la staten være motoren i et grønt skifte. Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) snakker om et statlig hydrogenselskap og at staten kan kjøpe seg opp i grønne næringer for å satse langsiktig for en ny giv i en grønn og framtidsrettet næringspolitikk. Dette er nesten svimlende tanker for oss som har levd vårt voksne liv under nyliberalismen.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) vil ta tilbake den politiske makten over plassering av universiteter og høgskoler. Kommunalminister Bjørn Arild Gram (Sp) har allerede sendt brevet som vil la Finnmark og Troms deles igjen etter den forrige regjeringens overkjøring, og prosessen i Viken er i gang. Finansminister Vedum lover endringer i skatteprofilen allerede i høst. Frislippet i drosjenæringen skal stanses. Det skrives utførlig i plattformen om en tillitsreform i offentlig sektor.
[ Når håp kan kjøpes for penger ]
I talen til Sps landsstyremøte snakket Vedum om kvinnen på Stange som jobber i et vaskeri. Bedriften var offentlig, men ble privatisert. Det gikk utover pensjonen hennes. Så ble bedriften flyttet nærmere et stort bysentrum, og kvinnen fikk økt reisetid til jobb. Deretter kuttet regjeringen i pendlerfradraget. Enden på visa ble dermed lengre reisetid, dårligere pensjon og høyere skatt. Alt det som politikerne kaller modernisering og forbedring, gjorde hverdagen til denne kvinnen vanskeligere. Poenget til Vedum var at Senterpartiets åtte statsråder og 28 stortingsrepresentanter må se for seg hvordan deres politikk vil slå ut for naboen sin. For dem som trenger politikk.
Dette er bare små ord, selvsagt, om store saker. Men tonen som går igjen i Hurdalsplattformen viser at de fagre ordene om vanlige folk ikke er glemt. I alle fall ikke ennå.
Det kommer tidsnok skuffelser fra regjeringen. Men Hurdalsplattformen er ikke en slik. Den er tvert imot full av små endringer som til sammen peker mot en annen samfunnsstyring enn den som har preget de siste tiårene. Det er ikke kjedelig eller grått. Det er faktisk ganske spennende.