Kommentar

Hjemmekamper på bortebane, bortekamper på hjemmebane

Politikk ligner ofte på husarbeid. Det synes best når det ikke blir gjort.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

En god statsminister skal kunne snakke like ubesværet og interessert med en som står i matkø på Grønland, som over en bedre lunsj med USAs president. Være like glad i å drikke kaffe med et kommunestyre som å nippe til et glass bobler på en mottakelse. Forstå at det er like viktig med trygdeytelser som med traktatinngåelser.

Alle norske statsministre står i dette spennet, mellom det hyperlokale og de store, internasjonale spørsmålene. Vi kan trygt regne med at de fleste av dem har hatt strategiske rådgivere som har tryglet dem om å bruke mer tid hjemme i Norge sammen med velgere og sympatisører, og mindre tid utenlands sammen med toppolitikerkolleger, i små og store forsøk på å sette Norge på verdenskartet.

For å få en egentlig umulig ligning til å gå opp, er de nødt til å skaffe seg rådgivere, regjeringsmedlemmer og partiallierte som er gode på det de ikke er gode på selv. Hvis de ikke gjør det, står de i fare for å forstrekke seg, eller å havne i situasjoner der det er de dårlige og ikke de gode egenskapene som blir mest synlige.

Les flere kommentarer fra Hege Ulstein

Det har vært ganske heftig trøkk på den rikspolitiske scenen denne uka. Tirsdag kveld ble SV etter flere uker med forhandlinger til slutt enig med regjeringspartiene Sp og Ap om et budsjettforlik for neste år. Torsdag var det finansdebatt i Stortinget. I tillegg har det vært bytte av statssekretærer med kommunikasjonsansvar på Statsministerens kontor – og selvsagt, tradisjonen tro, flere krisemålinger for regjeringspartiene.

Begge disse store sakene har vært ganske dårlig vinklet for regjeringen og for statsminister Jonas Gahr Støre. Kritikken av budsjettforliket går ut på at det ikke gjøres nok for de aller fattigste. Byttet av statssekretærer kan tolkes som et forsøk på å spinne en historie om at grunnleggende vanskeligheter forsøkes omskrevet til en mer ufarlig kommunikasjonsutfordring.

Da Støre kom til Stortinget torsdag formiddag, kom han rett fra Gardermoen. Kvelden før hadde han først hatt et møte med Tysklands forbundskansler Olaf Scholtz under fire øyne for å diskutere den svært alvorlige situasjonen i Europa og Norges rolle i kampen mot den russiske energikrigen.

Senere på kvelden spiste Scholtz og Støre en middag sammen med Natos generalsekretær Jens Stoltenberg. Det ble visstnok servert både fisk og kjøtt. De tre S-ene kunngjorde onsdag at Nato skal ta ansvar for å lage et organ eller et slags senter som skal ta det overordnede ansvaret for å beskytte infrastruktur under havoverflaten.

Det er ikke småtteri. Det dreier seg om å forsvare det undersjøiske sentralnervesystemet i og rundt Nordsjøen. Nettverket av fiberkabler og gassrør som sikrer kommunikasjon og utveksling av energi. Eksplosjonene tidligere i høst på North Stream-kablene har vist hvor sårbare disse systemene kan være for angrep. Sikkerheten på så viktige installasjoner kan ikke overlates bare til private selskaper og enkeltland. Det må koordineres. Hva som skjer dersom det skulle lykkes noen, for eksempel Russland, å sabotere forsyningen av norsk gass til kontinentet midtvinters, er ikke til å tenke på.

Det Støre ikke gjør, blir så synlig. Og det han gjør, blir så usynlig.

Initiativet er et perfekt eksempel på et velkjent paradoks: Tiltakets suksess måles i ikke-hendelser. Hvis det ikke skjer noe som helst, har det lykkes. Derfor er det ikke så overraskende at selv om NTB har skrevet gode saker om både møtet og ideen om et nytt senter, ville det være galt å si at initiativet har dominert nyhetsbildet i Norge.

Det har derimot fattigdomsdebatten, Aps interne problemer, fallet på meningsmålingene og små tilløp til lederdebatt – alt sammen mye vanskeligere arenaer for Støre.

Det veldige spennet mellom det lokale og det globale er større og vanskeligere for Støre enn det har vært for noen annen statsminister etter andre verdenskrig. Det er det særlig to grunner til.

For det første har han ikke vokst opp i partiet. Han meldte seg inn som godt voksen, og har gått glipp av mye barnelærdom når det gjelder koder og uskrevne regler. Han er ikke det man ellers foraktfullt kaller en partibroiler. Det er utenriksscenen som har vært hans hjemmebane, både som utenriksminister og nå som statsminister. Da han tiltrådte i fjor høst, var de tre første intervjuene han ga som rykende fersk statsminister til britiske Financial Times, franske le Monde og tyske Der Spiegel.

For det andre er verden viktigere for Norge enn noen gang siden 1945. Det hadde vært tilfelle uansett, fordi klimakrisen og behovet for et grønt industriskifte presser politikere og næringsliv til å tenke enda mer internasjonalt enn før. Men Russlands overfall på Ukraina innebærer at vårt store naboland er i krig på det europeiske kontinentet. Og energikrigen skaper galopperende strømpriser, inflasjon og rentehopp. Rørene med norsk gass er blitt livliner for det europeiske kontinentet.

Ett av Støres problemer er at det han ikke gjør, blir så synlig. Og det han gjør, blir så usynlig.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen