En klok mann stilte spørsmålet forleden: Hvordan ville det gått med Senterpartiet i regjering om Liv Signe Navarsete fortsatt var partileder?
Bakgrunnen var selvsagt at Navarsete, tidligere partileder og statsråd, har gitt ut bok om sitt politiske liv, og i den anledning fikk erklært til verden at hun helst skulle sett at SV satt i regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Og selvsagt at det ikke går veldig bra for regjeringen på meningsmålingene, og enda verre med Senterpartiet.
Vedum lener mot venstre, men ikke så tungt at han får overvekt
På Dagsavisens ukeferske måling får Sp 5,6 prosent oppslutning. Halvparten av velgerne er borte siden valget i fjor, dermed. Og bare hver fjerde er igjen siden toppmålingene i januar 2020. For mindre enn to år siden, altså.
Spørsmålet har noe for seg. En regjering med SV ville ha lukket flanken til venstre, og dermed gjort regjeringen mindre sårbar for angrep på alle fronter. Problemet er at et Navarsete-ledet Sp aldri ville ha kommet seg i posisjon til å sitte i regjering. I den erkjennelsen ligger kanskje noe av forklaringen på at Senterpartiet nå kaver like over sperregrensen, og ser ut til å ha kastet bort tidenes mulighet til å etablere seg som et av de store partiene i Norge.
Det er noen floker her som ikke lar seg løse uten videre. Noen konflikter som ikke forsvinner.
Noen av dem kommer tydelig fram i boka «Eg veit kva eg snakkar om!», som Jens Kihl, kulturredaktør i Bergens Tidende, har skrevet om Liv Signe Navarsete. Det ligger geografiske spenninger i partiet som er så opptatt av å utjevne geografiske forskjeller. I boka peker Navarsete fra vestlandet på miljøet i Trøndelag Sp som hennes hovedmotstander. Et mer liberalt og venstrelenende vestlands-Sp er en helt annen politisk maskin enn det konservative miljøet i Trøndelag.
[ Navarsete fikk fødselsdepresjon og selvmordstanker: – Viktig å være åpen om psykiske lidelser ]
En annen konflikt langs samme akse dukket opp under valgkampen i fjor, da krefter i Møre og Romsdal nesten fikk en formulering om ikke å røre kvotefordelingen mellom kystflåten og de store trålerne vedtatt av landsmøtet. Det satte sinner i kok blant Sp-ere i Nord-Norge, som kjemper kystfiskernes sak.
Det mest kjente eksemplet på denne politiske splittelsen er den evige Sp-kronprinsen Ola Borten Moes kronikk «Nei til SV-staten» fra 2009. Altså bare noen år før Borten Moe selv ble statsråd i den rødgrønne regjeringen og delte kongens bord med SV.
Senterpartiet er et ganske stort telt, som rommer ulike interesser. Slik er det i mange partier, men konfliktene blir satt ekstra på spissen i et parti som definerer seg i det politiske sentrum. Veivalg får store konsekvenser, som da Kristelig Folkeparti gikk til høyre etter en opprivende konflikt i 2018, og som da Senterpartiet skilte lag med Høyre etter Syse-regjeringens fall i 1990, og siden har holdt døra stengt.
[ Hege Ulstein: Fordelen med fordeling ]
Om det skyldes politiske motsetninger eller kjemi og ulike lynner: Det går hardt for seg i Senterpartiet. Ola Borten Moe og hans krets var svært harde i klypa mot partileder Navarsete. Det var også dette miljøet som sendte den pubertale grisemeldingen til Navarsete om å få se f***a hennes, som ingen ennå har erkjent å være avsender av. De kommer dårlig ut av denne boka. Såpass dårlig at den mest presise oppsummeringen av Navarsetes politiske memoarer kanskje er: «Det var ikke min feil». Nei, det var nemlig Ola Borten Moes feil.
Det som er sikkert, er at Navarsete etterlot seg et parti i krise, der mange opplevde seg dolket i ryggen og ikke stolte på partikollegaene sine. Et slikt parti kunne ikke fått en bedre leder enn den omgjengelige, trivelige og folkelige Trygve Magnus Slagsvold Vedum.
Da han ble leder i 2014 var da Vedum også mest opptatt av å omtale partiet som en madrass, som skulle ta imot medlemmene om de falt. Vedum var en samlende figur, også politisk. Han var ikke den mest høylytt rødgrønne, og heller ikke like NHO-vennlig som Trøndelag Sp.
Etter hvert skulle det vise seg at Vedum hadde teft, både i valg av saker og mennesker. I motsetning til Navarsete lot han Marit Arnstad være parlamentarisk leder. Og i motsetning til alle partiledere siden Anne Enger var nei-dronningen på 1990-tallet, klarte han å løfte partiet til svimlende høyder.
Det klarte Vedum med nese for det som rører seg ute blant vanlige folk, og med en usedvanlig vilje til å lytte til disse vanlige folkene. Slik ble Senterpartiet den fremste målbæreren av folkelig frustrasjon over sentralisering, markedstenkning og politikkens stadig mer synlige fravær på viktige samfunnsområder. Han aksepterte ikke at ting bare måtte være slik, og erklærte strid mot selve tidsånden, i alle fall slik den blir forstått blant «elitene i Oslo» – og Brussel.
[ Lars West Johnsen: Velgerne vender Rødt ryggen etter russiske trusler ]
Anne Enger var en ledestjerne i «samholds-Norge» under EU-striden på 1990-tallet, hun som talte «markeds-Norge» midt imot. Vedum overtok fakkelen, og holdt den høyt. Slik skapte Vedum en politisk situasjon der «mange på venstresiden ble helt over seg av begeistring», som Snorre Valen nylig skrev i Trønderdebatt. Og slik skaffet han seg fallhøyde.
Vedum har ikke lurt noen. Han mente nok alt det han sa da han ledet opposisjonen mot Erna Solbergs borgerlige prosjekt. Men Vedum ble altså Sp-leder i 2014 for å dempe konfliktene etter Navarsetes periode som partileder. Han er en pragmatisk og rund leder. Han er heller ingen radikal politisk sjel.
Vedum lener mot venstre, men ikke så tungt at han får overvekt. Vedum er senterpartist. En god en, for all del. Men han er ikke alt det mange kanskje trodde han var.
Innsatsen i finansdepartementet hittil kan tyde på at Vedum på ingen måte vil ta opp kampen om tidsånden. Han vil bare regulere den litt. Problemet er at mange føler at de er lovet mye mer. Trolig langt mer enn en Sp-Ap-basert regjering både ønsker og evner å gi dem.
