For en drøy uke siden meldte Rogaland Arbeiderparti at vi ønsker en ny sosialpolitikk. Forslagene vil bli behandlet på Landsmøtet til Arbeiderpartiet til våren, samme med forslag fra mange andre partilag. Et av forslagene våre er å gjennomgå kravene som blir stilt til sosialhjelpsmottakere, for å sørge for at de er bedre balansert. Det har blitt for vanskelig å få sosialhjelp, mener vi. Et annet forslag er å øke barnetrygden og å vurdere å skattlegge den. Det har vakt diskusjoner. Blant annet har Bjørn Sæbø i Rogalands Avis, Bjørgulv Braanen i Klassekampen, og Snorre Valen i Trønderdebatt argumentert mot forslaget.
Jeg er glad for at forslagene våre har satt dagsorden
Jeg er glad for at forslagene våre har satt dagsorden, og mener debatten er viktig. Slik må det også være med politiske forslag fram mot et landsmøte – de må løftes, vendes, diskuteres og dissekeres, slik at vi sammen kommer fram til best mulige løsninger.
Det som imidlertid har overrasket meg litt, er den insisterende motstanden mot forslaget, pakket inn i påstanden om at det rent ideologisk «bryter med grunnleggende prinsipper». Motstanderne mener at en eventuell inntektsbeskatning er gammeldags, og innebærer behovsprøving, noe sosialdemokrater bør være mot.
Påstanden om at barnetrygden med en slik endring slutter å være universell, er misvisende. Utbetalingen vil være lik for alle. Det er hva man sitter igjen med etter skatt, som vil være forandret.
[ Kjell Werner: Vent med stridsvogner ]
Prinsippet om universalisme er begrunnet i flere forhold. Blant annet at trengende ikke skal måtte stå «med lua i hånda». Det slipper folk med dette forslaget. Ingen trenger å gjøre rede for behov eller livssituasjon.
En annen begrunnelse er også at behovsprøving bringer med seg administrasjonskostnader som gjør at det alltid er dyrere enn man kanskje tror. Det slipper man også med dette forslaget, for inntektsbeskatning gjør at det ikke vil finne sted en behovsprøving – fordelingen vil skje automatisk.
En tredje begrunnelse er at like velferdsordninger for fattig og rik kan gi økt oppslutning om ordningene. Denne begrunnelsen har jeg sans for, og det kan være en rimelig innvending mot inntektsbeskatning av barnetrygden. Men det er ett viktig motargument: At folk går sultne i et rikt land som Norge svekker i seg selv oppslutningen om velferdsordningene våre. Det er det som foregår nå, og som krever nye løsninger av oss.
Andelen barn som vokser opp i fattigdom, har økt dramatisk fra like over 3 prosent for 20 år siden, til i dag der andelen er nesten 12 prosent. I dag vokser over 115.000 barn opp i familier med lav inntekt.
Med prisvekst, økte strømpriser og høyere rente er det flere husholdninger enn før som sliter. Ifølge Forbruksforskningsinstituttet SIFO tar nå 14 prosent av alle husholdninger nå opp lån for å betale for grunnleggende behov, som mat. Matsentralen forteller at langt flere enn tidligere oppsøker dem for å få hjelp.
Hva skal vi gjøre med dette?
Det er her de rent ideologiske motforestillingene mot en økning og skattlegging av barnetrygden kommer til kort. De som har kritisert forslaget har stort sett ment at barnetrygden gjerne må økes. Men ingen har så langt sagt hvor pengene skal hentes fra.
[ Dagsavisen mener: Advarslene fra Folkehelseinstituttet er svært sterke og må lyttes til. ]
Det er greit å kjenne til noen av regnestykkene vi alle må forholde oss til. Alle tall er hentet fra Finansdepartementets svar på budsjettspørsmål fra de ulike partiene til neste års statsbudsjett.
Bare prisjustering av barnetrygden i 2023 tilsvarer en kostnad på en halv milliard kroner. Skal utbetalingene økes med 2400 kroner i året, vil det koste 2,6 milliarder kroner.
Forslaget fra Rogaland Arbeiderparti gjør det mulig å øke utbetalingene med over 8.000 kroner i året, uten at det koster staten en krone. Det går an å øke utbetalingene med mer enn dette dersom det også settes av penger til en ytterligere styrking av ordningen.
Enten så kan pengene som trengs for å øke barnetrygden, hentes fra økte skatter, fra reduksjoner i andre offentlige utgifter, eller gjennom omfordeling – som ved forslaget til Rogaland Arbeiderparti. Jeg skulle likt å vite hvordan de som ellers argumenterer for en økning av barnetrygden vil finansiere denne? Eller mener de at det er viktigere å ikke inntektsbeskatte barnetrygden, enn å øke utbetalingene?
Tidligere perspektivmeldinger har påpekt at det vil være et gap i offentlige utgifter og inntekter på nesten 5 milliarder kroner i årene fremover. Før neste års statsbudsjett ble offentliggjort sendte finansministeren en pressemelding som viste at inndekningsbehovet for 2023 var enda større enn tidligere antatt: Hele 100 milliarder kroner. Det ble forklart med blant annet økt prisvekst, sikkerhetssituasjonen, flyktningankomster fra Ukraina og strømstøtteordningene.
[ Jo Moen Bredeveien: En skadeskutt regjering må feire sine seire. Enighet med SV er en av dem. ]
Framtida kommer til å kreve ganske tøffe økonomiske prioriteringer i statsbudsjettet. Jeg tror det er viktig å ha et realistisk forhold til dette.
Allerede er barnetrygden en form for omfordeling: Fra familier uten barn til familier med barn. Det er førstnevntes skatteinnbetalinger som finansierer utbetalingene til sistnevnte. De som er mot forslaget om økning og skattlegging, mener at denne omfordelingen er helt i orden. Men en omfordeling fra dem med mest penger, avvises av noen av de samme som totalt uønsket.
Jeg liker en god ideologisk diskusjon. Men en ideologisk debatt som er helt løsrevet fra de økonomiske realitetene, verken metter eller kler opp familien.
Jeg håper debattene om rettferdig fordeling og en ny sosialpolitikk klarer å favne både ideologi og økonomiske realiteter.