Kommentar

Danmarks politiske dronning

Statsminister Mette Frederiksen kan smile bredt.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det danske valget ble nettopp så spennende som det kunne. Rød side fikk flertall med knappest mulig margin. Sosialdemokraten Mette Frederiksen kan smile bredest. Hun får ventelig fortsette som statsminister. Men Frederiksen vender i realiteten ryggen til flere av sine røde venner. Hun ønsker nemlig en bred regjering som favner over midtstreken i dansk politikk. Frederiksen har gode kort på hånda til å vinne maktspillet.

Dramatikken utover valgnatten overgikk TV-serien Borgen. En god time over midnatt var det klart at Mette Frederiksen hadde innkassert seieren. Statsministerkandidatene på borgerlig side er ute av dansen. Samtidig er borgerlig side rystet av et politisk jordskjelv som i hovedsak har skadet det liberalkonservative partiet Venstre.

Bakgrunnen er to tidligere Venstre-topper som suksessfullt har dannet egne partier. Tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen har gjort kometkarriere med Moderaterne. Partiet fikk 9,3 prosent oppslutning og ble dermed det tredje største partiet i Folketinget.

Mette Frederiksens strategi har fungert.

Tidligere innvandringsminister Inger Støjberg har reist seg som en fugl føniks etter skandalen som førte til at hun ble fradømt plassen i Folketinget og i tillegg måtte sone 60 dager i fengsel. Danmaksdemokratene landet på 8,1 prosent, og Støjberg må ta mye av «æren» for at det sterkt innvandringskritiske Dansk Folkeparti nesten falt ut av Folketinget.

I valgkampen klarte Lars Løkke Rasmussen å gjøre seg ekstra interessant ved å holde kortene tett til brystet. Lenge så det ut til at han skulle bli jokeren i spillet. Den politiske ringreven lå nemlig an til å havne på vippen mellom blokkene slik at han kunne avgjøre statsministerspørsmålet. Men han mistet muligheten til å bli kongemaker da den røde blokken til slutt fikk flertall.

Det stilte 14 partier til valg i Danmark. 12 av dem kom inn i Folketinget. Den brede partifloraen skyldes i hovedsak det faktum at sperregrensen er på to prosent, altså halvparten av det som er tilfelle i det norske systemet. Mange ser det som en styrke at det er relativt lett å bli representert i det danske parlamentet. Misnøye med de etablerte partiene kan på denne måten utløse en konkurranse som er sunt for demokratiet. De etablerte partiene må skjerpe seg.

Men her ligger også et potensial for fragmentering som fører til at det blir vanskelig å skape stabile parlamentariske grunnlag for regjeringer. En høyere sperregrense vil bidra til at politiske urokråker i større grad må innordne seg i de tradisjonelle partiene. Det er en god demokratisk tradisjon at flertallet bestemmer. Den brede partifloraen må ta mye av skylden for at det ble mye personfokus på de sentrale politikerne. Sakene kom for mye i bakgrunnen.

Mette Frederiksen har ledet en ren sosialdemokratisk mindretallsregjering siden valget i 2019. Hun ble presset til å utlyse nyvalg i høst. Partiet Radikale Venstre truet med å kaste regjeringen, med henvisning til minkskandalen, dersom det ikke ble utlyst nyvalg. Statsministeren har fått krass kritikk for å ha opptrådt i strid med loven da hun beordret slakting av all dansk mink. Nedslaktingen ble gjort for å unngå koronasmitte fra danske minkfarmer.

Men minkskandalen har tydeligvis prellet av danske velgere som vann på gåsa. Socialdemokratiet fikk nemlig framgang ved valget. En oppslutning på 27,5 prosent er det beste partiet har oppnådd på over 20 år. Radikale Venstre ble mer enn halvert. Å gamble med nyvalg var en strategi som i så måte feilet. Men paradoksalt nok har partiet store muligheter til å komme i regjering etter nyvalget. Det samme gjelder for nykommeren Moderaterna.

Det hører med til historien at daværende Venstre-leder Lars Løkke Rasmussen tapte mot Mette Frederiksen i folketingsvalget for tre år siden. Han har lenge ivret for en blokkoverskridende regjering, og i høst har altså Mette Frederiksen tatt til orde for det samme. I valgkampen har hun begrunnet ønske om en bred regjering med et behov for å stå samlet i en krisetid. Krigen i Ukraina og høy prisstigning er noen av begrunnelsene hennes.

De to partiene på venstre flanke, Enhetslisten og Socialistisk Folkeparti, liker veldig dårlig at Mette Frederiksen vil ha en bred regjering. Disse to partiene risikerer å bli politisk isolert. Det kan også diskuteres hvor lurt det er av Socialdemokratiet å samarbeide til høyre for midten i dansk politikk.

På den annen side må Frederiksen stå ved det hun har lovet i valgkampen. Mange velgere vil føle seg lurt dersom hun ensidig støtter seg på det røde flertallet i Folketinget. Samtidig må Socialdemokratiet ta på alvor at Radikale Venstre ikke lenger vil støtte en ettpartiregjering.

Valgresultatet må tas som en bekreftelse på at Mette Frederiksens strategi har fungert. Hun har fått et stort manøvreringsrom. Sosialdemokratene kan også glede seg over at partiet er størst i nesten hele landet. Det er bare åtte valgkretser hvor andre partier er større. Danmark er ikke lenger så polarisert med et skille mellom by og land som i fjorårets lokalvalg.

Men nå skal det forhandles, og det blir ingen enkel oppgave for Mette Frederiksen. Vi må regne med at dette tar tid. Spørsmålet er hvor bred regjering hun klarer å stable på beina. Det er interessant å notere at Venstres Jakob Ellemann-Jensen ikke stiller seg like kategorisk avvisende til regjeringssamarbeid som Det konservative folkepartiets Søren Pape Poulsen.

Lars Løkke Rasmussen er ikke så mye verdt som joker. Han er ikke lenger kongemaker. Det finnes heller ingen ess i kortstokken. Mette Frederiksen er Danmarks politiske dronning. Hun trumfer alle.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen