Kommentar

Den talende stillheten etter Baneheia

Svært få slipper unna med mord i Norge. For justismord er det litt annerledes.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Stillhet og mangel på interesse har vært en av de største utfordringene i Baneheia-saken, i mange år. Mens frivillige ildsjeler har lagt ned tusenvis av timer med gratisarbeid i rettssikkerhetens tjeneste, har de institusjonene som er der for å ivareta nettopp denne rettssikkerheten, sviktet. Igjen og igjen.

En naiv sjel ville kanskje ha trodd at etter Riksadvokatens klare beklagelse og utvetydige renvaskelse av Viggo Kristiansen, ville ansvaret bli plassert der det hører hjemme. De uunngåelige konsekvensene av overtramp, overgrep og unnlatelser ville komme.

Bente Mevåg har ikke villet uttale seg til noen, i det hele tatt.

De som er litt mer vant til å se på nært hold hvordan makt opptrer i slike situasjoner, har neppe hatt like høye forventninger. I møte med avsløringer av denne typen maktovergrep, skjer det sørgelig ofte at de ansvarlige gjemmer seg, pynter på sin egen historie, eller på andre måter søker å unnslippe konsekvensene. Ofte med stort hell.

Den siste uka har vi sett denne mekanismen gjøre seg gjeldende flere ganger. Pensjonert kriminalsjef Arne Pedersen, avgått leder av gjenopptakelseskommisjonen Siv Hallgren og tidligere ingeniør ved Rettsmedisinsk institutt Bente Mevåg har alle tre, på hvert sitt vis, mye å svare for i denne saken.

Les flere kommentarer fra Hege Ulstein

Før helgen kom nyheten om at Politiets Spesialenhet henlegger saken mot tidligere kriminalsjef Arne Pedersen. Pedersen, som hadde det øverste ansvaret for etterforskningen av Baneheia-saken i 2000, har i alle år etterpå vært aktiv i å fastholde Viggo Kristiansens skyld. Så sent som i vår sendte han et langt notat til Oslo-politiet om sitt syn på saken, og i 2020 ga han et større intervju til NRK der han fortsatte å påstå at Kristiansen er skyldig. Bevisene fra rettssakene i 2001 og 2002 er ikke svekket, mente han da.

Journalister som prøver å få Pedersen i tale nå, møter stengte dører, telefonsvarer og taushet.

Grunnen til at Pedersen ble anmeldt for tjenestefeil, er at politi og statsadvokat i Agder unnlot å fortelle Gjenopptakelseskommisjonen om en voldtektsanmeldelse fra 2009 mot den andre domfelte i Baneheia-saken, Jan Helge Andersen. Saken ble henlagt, men offeret ble tilkjent erstatning på 200.000 kroner. Det var Pedersens kone som henla saken.

I Spesialenhetens gjennomgang av saken kommer det fram at Pedersen har vært aktiv og sentral i Agder politidistrikts virkelighetsbeskrivelse overfor Gjenopptakelseskommisjonen, også etter at han gikk av med pensjon i 2016. Det er «ikke opplysninger om at Andersen hadde seksuell drift i retning mot barn, eller seksuell erfaring med barn», ble Gjenopptakelseskommisjonen fortalt i 2019. I Spesialenhetens gjennomgang kommer det også fram at et vitne sier hun orienterte Pedersen om anmeldelsen mot Andersen i 2009, og ga ham en utskrift av avhøret av den fornærmede kvinnen. Pedersen sier han ikke kan huske dette.

Viggo Kristiansen advokat, Arvid Sjødin, sier at han kommer til å anke saken mot Pedersen.

Da Kristiansen til slutt fikk medhold i Gjenopptakelseskommisjonen, var stemmetallet 3–2 i hans favør. En av de to i mindretallet var kommisjonens leder, Siv Hallgren. Hun har nå varslet at hun går av som leder, men sier det ikke har noe med Baneheia-saken å gjøre.

Tirsdag i forrige uke stilte hun for første gang opp til intervju om sin rolle i saken, hos Fredrik Solvang i NRK-programmet Debatten. Men i stedet for at hun erkjente, tok ansvar og beklaget egne feilgrep, ble hun presentert som «lederen for kommisjonen som gjenopptok saken».

I denne saken får vi vel ta den rettferdigheten vi kan finne.

«Og det blir vel stående etter deg, at du ledet kommisjonen som endelig fikk hull på denne byllen», sa den så ofte ellers konfronterende Solvang. Han påpekte at Hallgren var en del av mindretallet som gikk mot gjenåpning. Men da han ikke fulgte opp med flere pågående spørsmål, kunne man nesten få følelsen at Hallgren hadde stilt opp hos NRK på betingelse av at kritiske spørsmål om hennes rolle i Baneheia-avgjørelsen ikke skulle komme. Det gjorde de i alle fall ikke. Neste gang Hallgren gir en journalist audiens, håper jeg hun gjør det betingelsesløst.

Hallgrens rulleblad i denne saken burde utløse en beklagelse fra henne – ikke hovering. Det er rett og slett ukledelig.

Pedersen og Hallgren har i det minste stilt opp til intervjuer i NRK – riktig nok uten å få kritiske spørsmål. Til andre medier har de sagt nei. Men Bente Mevåg, som var overingeniør ved Rettsmedisinsk institutt og sakkyndig vitne under rettssakene i 2001 og 2002, har ikke villet uttale seg til noen, i det hele tatt. Til tross for at det nettopp er hennes omtale av DNA-bevisene som er den største skandalen i hele denne saken, og grunnen til at den til slutt ble gjenopptatt.

Etter at Mevåg hadde vitnet, satt byretten i 2001 og lagmannsretten i 2002 igjen med et klart inntrykk av at det måtte ha vært to menn som drepte og voldtok Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8). Men det var aldri grunnlag for å hevde det, ut fra det DNA-materialet Mevåg vitnet om. «Beviset» som felte Viggo Kristiansen, og som kriminalsjef Arne Pedersen helt feilaktig påsto at var hundre prosent sikre bevis som knyttet Kristiansen til åstedet og handlingene, var i realiteten fullstendig verdiløse. Som å få ett riktig tall på Lotto-kupongen, som DNA-ekspert Ragne Farmen senere har forklart.

Etter at Riksadvokaten kom med sin avgjørelse, har tidligere direktør for Rettsmedisinsk institutt, Olav Gunnar Ballo, kritisert Mevågs oppførsel og faglige integritet i harde ordelag. Hvis bare en brøkdel av det han sier er sant, ligger Mevåg svært dårlig an. Men fortsatt er det stille fra Mevåg. Ingen selvkritikk, ingen erkjennelse, ingen framsatte ønsker om å ta ansvar. Ingen interesse for å forholde seg til en viktig, offentlig debatt.

Da Svein Tore Bergestuen, Christian Marstrander og Bjørn Olav Jahr lagde henholdsvis podkast, TV-serie og bøker om Baneheia-saken, ble de kritisert av flere medier for å ikke være balanserte nok. De hadde ikke fått Viggo Kristiansen motstandere i tale. Men det er ingen tvil om at de prøvde. Nå opplever de samme mediene som den gangen kritiserte dem, at heller ikke de får svar fra disse aktørene. De vil ikke snakke, de vil ikke stå til ansvar. De forsøker å gjemme seg under et teppe av taushet.

Kanskje ligger det en slags poetisk rettferdighet i dét. I denne saken får vi vel ta den rettferdigheten vi kan finne.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen