For en uke siden satt jeg i en liten teatersal i Oslo, og lærte om spontanabort for første gang. Der, skulder til skulder med fremmede publikummere, innså jeg at jeg kanskje har spontan-abortert selv, for mange år siden, på gulvet på skole-doen på videregående.
Det falt meg ikke inn den gangen. For jeg hadde ikke peiling.
Jeg visste bare at en tampong utvida seg når den ble stappa i et vannglass, og hvordan tre kondom over en banan. Resultatet? Jeg er 26 år, men bærer tampongen min knytt i hånda når jeg skal på do, som om mensen er en hemmelighet jeg burde holde for meg selv.
Er det kroppslig, da det er det privat, flaut og noe en skal takle alene.
Derfor er det kanskje ikke så rart at jeg har skrevet og strøken den setninga om spontanaborten mange ganger nå. Jeg skammer meg for å dele noe sånt. Men det er jo nettopp derfor jeg skriver dette. For det burde være allmennkunnskap. Ingen skal føle seg så alene om noe som er så vanlig.
[ En grusom diagnose som ikke gir deg noen form for behandling ]
Alle burde vite at i spontanabort skjer i 97 av 100 tilfeller i løpet av de første 12 ukene, og at man antar at det rammer 10 til 30 prosent av hundre anerkjente graviditeter. Og at sjansen for at du har opplevd det uten å vite at du var gravid, er ganske stor.
Alle burde vite at det finnes tre ulike former for spontanabort: En fullstendig spontanabort, der kroppen «ordner opp selv», og støter ut alt vev ut av livmoren. En partiell (delvis) abort, som innebærer at noe, men ikke alt vev er støtt ut av livmoren. Og en «missed abortion», hvor fosteret er dødt i livmoren, men ikke støtes ut – så magen kan fortsette å vokse og morgenkvalmen kan bestå. Hvis fosteret ikke kommer ut av seg selv, må du på sykehuset og få en utskrapning.
Jeg lærte altså dette av Cathrine Frost Andersen, under hennes solo-forestilling på Det Andre Teateret. Da hun sto alene på scenen, foran to hundre mennesker, og fortalte sine egne erfaringer om fødsel, fødselsdepresjon og spontanabort – da slo det meg. Hvor mange av de kvinnene jeg satt sammen med i det rommet, som bar på sine egne fortellinger i hemmelighet.
Det gjør meg så rasende. Og det burde du også bli. Over hvor mye kvinner må gå gjennom alene. Miste barn alene. Føde barn, på mange måter, alene. Fødselsdepresjon alene.
Vi lærer fra tidlig alder av å skamme oss. De som snakker om mensen og underliv, de er liksom litt spesielle, de tar opp litt mye plass, de er litt ubehagelige. Vi vil ikke høre om det.
[ – Det er tungt å leve med en sorg over noen som fortsatt lever ]
Jeg har lyst å stille det samme spørsmålet som Cathrine Frost gjorde den kvelden fra scenen: Hvor blir det av statuene? Filmene, kunsten, bøkene? Hvorfor ser vi på det å føde som noe som bare skjer bak en lukket dør - og ikke noe vi feirer, beundrer og har dyp respekt for? Hvis vi hadde det i bunn, ville mye lidelse vært unngått.
Kvinner ville ikke blitt sendt raskt hjem, med bleie og forvirrende følelser. De ville ikke sittet gråtende på sykehuset med puppene ute, fordi jordmor nektet å gi seg med å prøve å amme. Hvis en kvinne spontanaborterte eller valgte abort, ville hun få et solid tilbud - og noen å snakke med.
Det skjedde noe da jeg satt i den teatersalen
For vi må stille oss noen spørsmål her. Hvorfor må kvinner som mister et foster, ta bussen hjem igjen med en pakke smertestillende? Og dem som velger selvvalgt abort – hvorfor får de bare en brosjyre og noen piller med seg hjem? Og hvorfor tenker regjeringa at det er en god idè å kutte millioner til organisasjoner som faktisk kan gi et tilbud det offentlige helsevesenet ikke gir?
Fordi vi til alle tider har tillatt oss å være kunnskapsløse når det kommer til kvinners helse. Fordi verden er bygget opp av menn, som aldri har født. Fordi mannens helse og mannens kropp har vært normen for alt. Det er en grunn til at det ikke er noe som heter mannehelse. Det er bare helse, det. Mannens problemer har i stor grad fått lov til å være universelle problemer. Kvinnens problemer er isolert – noe de kan snakke med hverandre om, hvis de absolutt må.
Det skjedde noe da jeg satt i den teatersalen. Jeg tror det skjedde noe med alle som satt i rommet, som om noe åpnet seg, som om litt av skammen min knytta til egen kropp, rant vekk. Fordi ett menneske turte å stå der, og fortelle hvordan ting var for henne, på vegne av alle dem som ikke kan eller ikke orker.
Så hvis du kan: Snakk om fødsel, abort, mensen og endometriose til du blir helt flau. Det skylder vi hverandre. Vi har jo, som Cathrine Frost så fint sier det, alle blitt født en gang.
- For ordens skyld: Selma Moren jobber som frivillig på Det Andre Teateret.
[ – Jeg har ennå ikke hørt kvinne (48) si at det er helt uaktuelt å ha sex med mann (52) ]
[ Morten Hegseth: – Jeg stjal ham ikke fra en dame, som alle tror (+) ]
