Hvem: Hilde Østby
Hva: Forfatter og skribent
Hvorfor: Aktuell med boka «Kart over ensomheten»
Hei, Hilde! Hvorfor ville du skrive om ensomhet?
– Jeg er opptatt av tilknytning. Og ensomhet er jo ikke-tilknytning: mangelen på fellesskap og tilhørighet. Jeg er kronisk ensom, og kronisk ensomhet dannes i barndommen. Folk som har erfaring med omsorgssvikt, mobbing, vold og voldtekt, utvikler en slags mistillit til verden, som det er vanskelig å få has på. Jeg for eksempel, må hele tiden jobbe med tilknytning, på grunn av oppveksten min. Det tar lang tid.
Og hva er ensomhet?
– Det er den sterkeste stress-responsen du kan ha i kroppen din, og konsekvensene av kronisk ensomhet, viser forskning, er lavintensive betennelser som driver alt fra hjerte- karsykdommer, autoimmune sykdommer, diabetes, søvnproblemer, depresjon, spiseforstyrrelser og alle typer avhengigheter. Det forkorter livet, det er verre å være kronisk ensom enn å røyke 15 sigaretter om dagen. Alt som ligger på toppen av folkehelsestatistikken har med ensomhet å gjøre! For meg er det en følelse av å være intenst fortapt og hjemløs.
[ Ringes ned av eldre som sier de ikke vil leve lenger ]
På hvilken måte har du brukt egne erfaringer?
– Jeg bruker meg selv som klangbunn for å forstå forskningen, og forskningen bruker jeg for å forstå meg selv. Mange misforstår åpenheten min, og tror jeg er et slags offer. Men jeg kan være sterk og smart selv om jeg er utsatt for overgrep og vold. Jeg ser ikke på meg selv som et offer, men som en som finner ut av ting.
Hvor lette du hen, i ditt eget liv?
– Jeg måtte gå til utstøtelsene, de mest utsatte og ensomme øyeblikkene. Jeg er blitt voldtatt, så jeg vet hvor ensomt det er. Men det kan være alle former for vold. Rasisme, mobbing, utenforskap, fattigdom, sorg, PTSD, i alle de situasjonene vi trenger en flokk til å hjelpe oss og vi ikke får det.
[ Iben Akerlie: Jeg var 32, og skulle ikke ha mann og barn likevel (+) ]
Hva er en viktig ting du har lært gjennom boka?
– Vi lever i et samfunn som har en sterk frykt for svakhet, hvor svært mange lever i utenforskap. Men ensomhet er ikke en vag ting. Snakk med dem som opplever rasisme og diskriminering. Der er det mye ensomhet, med et helt samfunn som utsetter folk for gjentatte utstøtelser.
– Nå leste jeg nettopp at ventelistene for psykisk psyke bare øker, det er ensomt å ikke bli tatt vare på når du trenger det. Når du ser verden fra denne vinkelen, ser du brutaliteten, også i denne delen av verden. Det er så sykt store tall: Hundretusener av barn som mobbes, opplever overgrep, rasisme og omsorgssvikt.
Hvorfor er vi så redde for svakhet?
– Vi er primitive. Vi orker ikke høre om andres lidelse. Den svakeste i flokken vil sinke oss. Og det er smertefullt å høre om også.
Orker folk å høre på deg?
– Det finnes et slags brorskap av folk som bærer stor smerte med seg hver dag, og de takker meg for boka. Også er det noen som ikke vil at jeg snakke om det. De sender meg sinna meldinger. Det beviser bare at boka trengs. Vi later som om det ikke skjer grusomme ting, og fornektelsen er en skrekkfilm i seg selv.
[ – Det er gjennom å elske andre at vi noen ganger kan lære å elske oss selv ]
Er det noe individet kan gjøre, for å ikke gjemme bort det vanskelige?
– Vi er flokken – alle menneskene rundt deg er flokken. Du må ta deg tid til å bli kjent med folk.
Hva har hjulpet på din egen ensomhet?
– Jeg har lært masse om berøring! Å klemme noen du liker, det roer ned hele systemet, og gjør at vi føler oss tilkoblet. Jeg har blitt en irriterende klemmer, som klemmer skikkelig lenge.
Finnes det noen triks for tilknytning?
– Ha ha, ja, men det er ikke et triks. Det handler om å møte folk og virkelig åpne hjertet ditt. Det er et stort arbeid. Skal du ha venner må du bruke tid på dem. For eksempel: Det er så mange som tar kontakt og vil bli venn med meg etter jeg ga ut boka. Men det trenger jeg ikke, jeg har veldig mange, og jeg må være en nær venn for de folka jeg kjenner.
Du snakket om kronisk ensomhet i stad. Finnes det en kur for det?
– Jeg tror svaret på det er nei. Det finnes smerte som aldri går over, men det er viktig å kunne håndtere det. Vite hva det er. Jeg har en datter, og jeg vil ikke overføre smerten og volden videre til henne. For smerte går videre i generasjoner om man ikke tør å gjøre noe med den. Jeg regner med å være deprimert resten av livet, av og på, men da får jeg bare håndtere det.
Noen faste spørsmål. Hva angrer du på?
– At jeg ikke skrev denne boka før, kanskje. At jeg ikke begynte på yoga og hos psykolog tidligere. Da ville jeg skjønt mer, tidligere. Men ingen vet hvordan det ville blitt uansett.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Statsminister Jonas Gahr Støre. Da kunne jeg fortalt ham om all denne forskningen – så han hadde gitt psykiske-helsefeltet og alle som jobber med barn det løftet det fortjener.
[ Familien sparer årlig 72.000 i nytt budsjett: – Det er helt vilt ]
[ Da Marianne fikk diagnosen bipolar falt bitene på plass: – Folk i bygda hadde jo snakket (+) ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
