Krigens veier er uransakelige, og dens destruktive energier blir ikke borte, de tar bare nye former. Vi merker den ikke fysisk ennå, vi spiser fortsatt godt og lever nesten som vanlig. Men maten er dyrere. Boliglånet suger overskuddet ut av husholdningene. Bensinen og strømmen er kjempedyr. Og det snakkes åpent om at vi nå legger en æra av fred, stabilitet og velstand bak oss.
Mens vi dagdrømmer om et russisk militært nederlag, bygger det seg sakte opp en folkelig vilje i USA til å forhandle.
Hva som venter oss, er høyst usikkert. Hvilken utvikling her eller der fører oss hvor? For som Gro Harlem Brundtland en gang så berømmelig sa da Norge forhandlet om EØS: «Alt henger sammen med alt». 30 år senere er dette klok-banale utsagnet mer sant enn noen gang.
Uforutsigbarheten er vår mest snikende fiende. En god illustrasjon på dette er Time Magazine som høsten 2019 skulle spå de ti største geopolitiske farene for det neste året. En global pandemi var selvsagt ikke på radaren. Heller ikke utvidet konflikt i Ukraina var det uro for. Og selvsagt ikke alle konsekvensene som skulle følge. Energikrisen var ikke på lista. Ikke matkrisen heller. Inflasjonsgalopp og fare for resesjon? Selvsagt ikke.
Det som nå henger aller mest sammen med alt, er det amerikanske kongressvalget som er knappe tre uker unna. Hvordan vil amerikansk innenrikspolitikk påvirke krigen i Ukraina. Dette er det store spørsmålet. For la oss være ærlige, som Ukrainas utenriksminister Oleksij Reznikov er det overfor The New Yorker: Krigslykken styres av USA. Ikke Nato.
Men i USA snakkes det nå om en «Ukraine fatigue». Altså en tilstand der publikum ikke lenger bryr seg like mye om hva som skjer langt der borte på slettene øst i Europa. Målinger viser at den amerikanske opinionens oppslutning om krigen er på vei ned. Ikke dramatisk, men klart avtakende. En måling publisert av Business Insider viser at amerikanere begynner å bli lei og at et flertall ønsker seg en diplomatisk løsning på krigen. De er også tiltakende bekymra for de økende kostnadene.
[ Hege Ulstein: Støre og Vedum har styrt Norge gjennom fire årstider. Snart er det vinter igjen. ]
Europa fnyser av forhandlingsløsninger i Ukraina. Mens vi dagdrømmer om et russisk militært nederlag, og om å se Putin i kne og et reformert Kreml stige frem i Moskva, bygger det seg sakte opp en folkelig vilje i USA til å forhandle. Og det er kanskje ikke urimelig for en befolkning som nylig har sett nasjonen bruke over to tusen milliarder dollar i Afghanistan. Dollar de ser rundt seg og tenker at kunne vært vel anvendt på egne veier, skoler og til å motvirke fattigdom og nød i byer og på landsbygda.
Russernes krig så langt har vært en ynkelig historie om militær impotens. Men spørsmålet som tvinger seg på, er hvem holder ut lengst? Hvor lenge holder det amerikanske demokratiet ut? De samme målingene viser at velgerne er mindre lydhøre for kandidater som fremmer politikk for å fortsette den militære hjelpen til Ukraina enn de var i april. Og i det forestående amerikanske mellomvalget fosser nå kandidater med et tvilsomt forhold til sannhet og anstendighet fram.
[ Lars West Johnsen: Putin truer med Den store knappen. Men bomben kan sprenge på bakrommet i Kreml. ]
En kartlegging gjort av New York Times, viser at 370 republikanere som stiller til statlige ledervalg eller kongressvalg i november, har offentlig sådd tvil om gyldigheten av presidentvalget i 2020. Å undergrave tilliten til det amerikanske demokratiet, er blitt vanlig. Et flertall av disse 370 vil mest sannsynlig komme i posisjon om noen uker. Hvor bekymret vil de være for ukrainsk demokrati når de ikke hegner om eget?
Raskt stigende priser og et aksjemarked på vei ned har ført økonomien lengst fram i bevisstheten til amerikanske velgere og republikanerne i tet på målingene. For de som er mest bekymra, har en klar tendens til å velge republikansk. Hva skjer med USAs politikk og bevilgninger hvis Donald Trumps parti får makta i kongressen, midt i dyrtid og dystre utsikter?
Vi husker alle hva som skjedde med amerikansk utenrikspolitikk under president Trump, med tilbaketrekking fra verdensscenen og dramatisk tvil om Nato-forpliktelsen. «Amerika først» har vært et tilbakevendende politisk standpunkt i USA gjennom årene. Og kan fort bli det igjen. Det vil være søt musikk for Vladimir Putin. Og inspirasjon til å holde ut. Om to år er det amerikansk presidentvalg. Trump er akkurat nå favoritt til å bli republikansk kandidat.
[ Benedicte Bull: Krig og krise har satt fart på EUs styrking av forholdet til Latin-Amerika. ]
Bakom lurer selvsagt også Kina, som er en langt større geopolitisk knipe for USA. Krigen i Ukraina har kostet store beløp, rundt 150 milliarder kroner så langt. Men en vel så stor utfordring for amerikanernes vilje til å fortsette leveranser av våpen og ammunisjon, er nettopp Kina og den gryende konflikten rundt Taiwan. USA og Europas våpenlagre er i ferd med å tømmes. Og det i raskere takt enn det blir produsert nytt utstyr. Et eksempel er granater til 155 millimeters kanoner, som USA produserer 30.000 av i året. Et antall tilsvarende det ukrainerne fyrer av på to uker. Også andre våpentyper som ukrainerne kan takke sin suksess på slagmarken for, er det nå i ferd med å bli knapphet på. Ukrainsk suksess har kostet.
Hvor går grensa der leveranser til Ukraina går på bekostning av amerikansk selvforsvar og militære evne i en potensiell konflikt med Kina? Den er ennå ikke krysset. Men den kan komme farlig nær en gang før presidentvalget i 2024.
[ Frykter en tøff vinter i Ukraina: – Ingen strøm, ikke noe vann, ingen gass ]
