Kommentar

Den svenske synden

Selvsagt har ikke 1,3 millioner svensker gått hen og blitt nynazister og fascister.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Så ble det klart: Sverigedemokraterna (SD) får ikke sete i den svenske regjeringen, men de har begge hendene på rattet – og blikket rettet mot regjeringsmakt ved neste korsvei.

«Landet lagom» er ikke som før. Det svenske folkhemmet er allerede godt plyndret og tømt, og står nå overfor en skikkelig ommøblering. Den borgerlige regjeringen til statsminister Ulf Kristersson består av hans eget Moderaterna, Kristdemokraterna og Liberalerna.

De vil regjere på en plattform som lover streng innvandringspolitikk, skattelettelser for vanlige folk og knallharde klyper mot kriminalitet.

Ønsker 20,5 prosent av velgerne å utvise folk med brun hud og andre guder enn vår?

Og alt skjer på SDs nåde. Partiet får et eget samordningskontor i Regjeringskontoret, og skal være med i budsjettarbeidet. Hvordan havnet vi her?

Det finnes selvsagt et utall ulike analyser. Den aller beste av dem er en liten vise som twitterbrukeren «@erik_med_e» lastet opp på verdensveven for noen uker siden.

Sangen viser, dryppende av sarkasme, det vanskelige valget Liberalarna har stått overfor når de måtte velge mellom Socialdemokraterna eller SD som alliansepartner framover. «Så står jag alldeles ensam mellan kolera och pest – och undrar om ekonomisk jämlikhet eller nynazism är värst».

Lenge var det ingen parti, heller ikke på borgerlig side, som ville ta i SD med ildtang. Både M og KD har snudd ettersom det ble klart at veien til borgerlig makt går gjennom samarbeid med SD.

Liberalerna har lenge strittet imot, til den milde grad at de har styrt landet sammen med erkefienden sosialdemokratene.

Nå har partiet snudd. Snuoperasjonen har kostet, og mange krefter i Liberalerna stritter fortsatt imot. Men muligheten til makt og posisjoner, og til å få dratt landet i borgerlig retning, trumfer motstanden mot samarbeid med ytre høyre.

Den forklarende nytten i sangen til «@erik_med_e» slutter ikke der. Det er all mulig grunn til å være skeptisk til SD. Det er også korrekt at de borgerlige partiene har foretatt en u-sving og plutselig samarbeider med et parti de har avskydd som pesten og brukt store, stygge ord om.

Det er likevel noe med retorikken, også til «@erik_med_e», som er vanskelig å forholde seg til. Det er helt sant at SD har røtter i nynazismen. Det er sant at partiet har sentrale politikere og mer perifere skikkelser som driver åpenbar rasisme, forsvarer Vladimir Putin eller er dømt for vold.

At SD har en hær av troll som ødelegger debatten i sosiale medier og forfølger meningsmotstandere. Kort sagt: At SD er et dårlig parti, bokstavelig talt.

Men det er like sant at 1.330.325 svensker stemte på SD for en måned siden. Én million tre hundre og tretti tusen tre hundre og tjuefem mennesker. Mange av dem er LO-medlemmer, enda flere er det vi her i landet kaller «vanlige folk».

Har virkelig mer enn 1,3 millioner svensker gått hen og blitt nynazister og fascister? I landet til Per Albin Hansson og Olof Palme? Ønsker 20,5 prosent av velgerne å utvise folk med brun hud og andre guder enn vår?

Svaret er nok et ganske tydelig «nei!». For all del: Mye av SDs framgang skyldes innvandringen til Sverige. Mye handler nok også den stadig mer alvorlige gjengvolden og alle de høyprofilerte skyteepisodene og drapene. At disse to fenomenene blir satt i sammenheng i store deler av befolkningen, skal man nok heller ikke se bort fra.

Men mye skyldes nok også helt andre frustrasjoner. Som følelsen av at all kraft er ute av venstresidens politiske prosjekt. Demonteringen av den sosialdemokratiske velferdsstaten har kommet langt i Sverige. De økonomiske forskjellene er tilbake på nivået fra tidlig 1940-tall.

Sverige har riktignok blitt styrt av sosialdemokratene de siste åtte årene. Men de har vært avhengige av Centern og Liberalerna, og styrt på en politisk plattform som gjør den norske Hurdalsplattformen til et svimlende radikalt politisk dokument. Sosialdemokratene klarer ikke å tilby et politisk alternativ som vekker entusiasme.

Saken fortsetter under videoen

Og så handler det nok mye om den såkalte «åsiktkorridoren», om hva som er lov å si – og mene – og ikke. Den svenske venstresida har konsekvent kalt SD nynazister og deres velgere for rasister. Man kan si mye om den retorikken. Men det holder kanskje å slå fast følgende: Den har ikke virket.

Det var noen tendenser til at den erkjennelsen sank inn under valgkampen. Svenske LO reagerte på at sosialdemokratene angrep SD framfor å snakke om egen politikk. «Det funkar inte, det här. Det har vi sagt ganska länge, men de har ikke lysnat», sa en tillitsvalgt i et industriforbund i LO til Expressen under valgkampen.

Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien

Nei, det funker ikke. Sverigedemokraterna har på 20 år gått fra 1,4 prosent av stemmene i 2002, til 5,7 prosent (2010), til 12,9 prosent (2014), og til 17,5 prosent i 2018. Og altså 20,5 prosent i år. Og ingen lytter.

SD er en del av ytre høyres framganger i vestlige demokratier de siste årene. Det er en skummel utvikling. Det ikke direkte beroligende å se hvordan venstresiden møter med utviklingen, heller.

Som når en lederskribent i sosialdemokratiske Aftonbladet får seg til å skrive at nå gjelder det å bygge opp motstandsbevegelsen.

Mot 1.330.325 svensker. Mot mennesker som er fortvilet over en samfunnsutvikling de ikke føler seg hjemme i, og som dessverre har søkt seg mot billige svar fra høyredemagoger.

SDs innflytelse er en skikkelig dårlig nyhet. Det samme er de borgerlige partienes knefall. Det vil nok komme flere dårlige nyheter østfra om ikke venstresida i Sverige snart finner bedre svar.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen