Mens forholdet mellom EU og Latin-Amerika lenge har blitt nedprioritert fra begge sider, prøver EU nå å sikre både tilgang til sjeldne mineraler og politisk lojalitet i Latin-Amerika. Det er et langt mer sårbart Europa som nå frir til Latin-Amerika. Om man klarer å erkjenne det, kan man skape en viktig allianse.
Latin-Amerika har med andre ord mer å tilby EU enn omvendt.
Da EUs høyrepresentant for utenrikspolitikk, Josep Borell, nylig holdt tale til den årlige konferansen for EU-ambassadører, fikk forholdet til Latin-Amerika betydelig plass. Han påpekte at dagens usikre globale geopolitiske situasjon ikke bare er et resultat av konkurranse og konflikt mellom USA, Kina og Russland. Også flere mellomstore land, deriblant Mexico og Brasil, har betydelig makt, og den brukes ikke alltid på en måte EU setter pris på. Han ga et spesielt stikk til Mexicos president Andrés Manuel López Obrador, som noen måneder tidligere skjelte ut Europaparlamentet for å ha kritisert ham for ikke å ha beskyttet mexicanske journalister. Hittil i år er 18 mexicanske journalister drept. Men Borrell pekte også på noe annet: At for å vinne tilbake Latin-Amerika, må man skape et nytt narrativ. «Vi europeere tror vi er verdensmestre i rasjonell fornuft. Vi må lære oss å lytte».
Det er nye og viktige toner fra EUs «utenriksminister». Selv om EU er Latin-Amerikas viktigste investor og tredje viktigste handelspartner, så har EU i liten grad blitt prioritert av Latin-Amerika de senere årene. De latinamerikanske landene har avholdt møter med Kina på løpende bånd, men ikke et eneste toppmøte med EU siden 2015. Selv om EU ser seg selv som bæreren av demokratiske fellesverdier og en pådriver for det grønne skiftet, er det delte meninger både innad i Latin-Amerika og i EU om de virkelig er det. Og nettopp den splittelsen er en viktig grunn til at forholdet har gått tregt de siste årene. Miljøvernere og bønder i EU ble mobilisert og stoppet godkjennelsen av en assosiasjonsavtale mellom EU og Mercosur (Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay), som både skulle regulere handel, investeringer og miljø i 20 år. Mens bøndene fryktet økt konkurranse, fryktet miljøvernerne økt press på Amazonas om handel og investeringer øker.
[ Lars West Johnsen: Putin truer med Den store knappen. Men bomben kan sprenge på bakrommet i Kreml. ]
Mens EU har slitt med å få sitt budskap igjennom – om betydningen av demokrati og frie, men regulerte markeder – så har Russland lyktes delvis med å formidle budskapet om at skylda for Ukraina krigen må deles likt mellom et ekspansivt Nato og et imperialistisk Russland. Selv om det bare var fire små land i Latin-Amerika (Nicaragua, Cuba, Bolivia og Honduras) som ikke støttet FN-resolusjonen som fordømte Russlands annektering i Ukraina i forrige uke – pluss Venezuela, som har mistet stemmeretten – så høres like ofte oppfordring til forhandling som fordømmelse av Russlands brutale angrep blant kontinentets ledere. Hovedinteressen er å få slutt på krigen uansett hvordan, og dermed få slutt på prisstigning, mat- og energikriser.
Planen som EU har skissert for å få Latin-Amerika over på sin side, tar utgangspunkt i «Den Grønne pakten» i EU, med mål om klimanøytralitet innen 2050 og en grunnleggende omlegging mot mer bærekraftige samfunn. En allianse med Latin-Amerika er ment å gi EU tilgang til viktige mineraler som er nødvendige i fornybarsatsingen, og dermed minske avhengigheten av Kina og Russland. Samtidig tilbyr man nye investeringer for å hjelpe Latin-Amerika å nå sine miljømål, og ikke minst redusere sårbarheten overfor klimaendringer. Rammen er EUs svar på Kinas Belte og vei-initiativ – Global Gateway – og omfattende klimabistandsprogram. Det trengs i Latin-Amerika. Bare den siste uka har vi sett to klimarelaterte naturkatastrofer i Latin-Amerika: Orkanen Julia som drepte 30 personer i Mellom-Amerika, og jordraset i Venezuela som tok livet av 34.
[ Hege Ulstein: Støre og Vedum har styrt Norge gjennom fire årstider. Snart er det vinter igjen. ]
Likevel er det ikke nødvendigvis lett å selge et budskap om «fellesinteresser» og «vi er alle i samme klimabåt» i Latin-Amerika. Kontinentet står for under 5 prosent av globale klimautslipp, men er hjem til 40 prosent av verdens biologiske mangfold, og en fjerdedel av verdens skoger. Kina er Sør-Amerikas viktigste handelspartner og en stadig viktigere investor i fornybar energi. Latin-Amerika har med andre ord mer å tilby EU enn omvendt. Samtidig styres viktige land av ledere som har alt annet enn miljø og demokrati som første prioritet. EUs løsning er å satse på regjeringene som man har tiltro til, i blant annet Chile og Colombia, mens man krysser fingrene for en Lula-seier i Brasil ved 2. omgang i presidentvalget 31. oktober, og forsøke å skape en allianse blant likeverdige parter myntet på å være med på å løse begges problemer.
Brasil er viktig og det erkjennes i EU at man ikke har en plan B om Bolsonaro vinner. Men man har iallfall en plan A. Det bør Norge også skaffe seg.
